IK historie:

 

FFI Prosjekter

(Sist endret 14/2-17)

Vi må skrive mer om videreføringen av Snoopy etc i IK (Brodern, Fishlure)

Informasjonskontroll (IK) er på mange måter et resultat og et produkt av aktiviteter på Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).  Vår opprinnelse skjedde som en del av et FFI prosjekt, og mange av våre oppdrag og prosjekter gjennom tidene har vært knyttet til FFI.  En god del av våre medarbeidere har også hatt en fortid på FFI.

 

En del av det som er skrevet om vår FFI relaterte historie er hentet fra FFIs historiehefter som ligger tilgjengelig på nettet:

http://www.ffi.no/no/Publikasjoner/Documents/FFIs-historie-nr16.pdf

 

 

 

 

 

 

Vi beskriver følgende deler av historien og prosjekter hvor IK har vært med:

Datamaskinutviklingen på FFI  (historiehefte 3)

 

ODIN  (historiehefte 7 og 3)

 

MSI-70U  (historiehefte 7 og 3)

 

MIPROC  (historiehefte 7 og 3)

 

WERA  (historiehefte 7 og 3)

 

HERMES blindlanding for fly  (historiehefte 14)

 

ArpaNet  (historiehefte 3)

 

Knutepunktsprosjektet hefte 3

 

Kryptosystemer: SNOOPY og KOMPASS  (historiehefte 16)

 

Martinus  (historiehefte 3)

 

CESAR  (historiehefte 3)

 

Trykte kretskort  (historiehefte 10)

 

 

 

 

 

 

 

 

FFI har akseptert at IK har rekruttert personell fra FFI.  Nedenfor har vi laget en forhåpentlig komplett liste over IK-ansatte som enten er kommet direkte fra FFI eller har en bakgrunn fra FFI (år begynt i IK angitt):

 

Vånar, Martin, 1969

Holme, Nils, 1971

Korsvold, Knut A,  1971

Bækkevold, Per Bøe  1974

Bølstad, Terje  1974

Vestby, Terje  1975

Ødegård, Per Bjarne  1976

Østvold, Tore  1977

Haugland, Torstein  1978

Brodtkorb, Dagfinn  1980

Grønlie, Øistein  1982

Letting, Jon  1982

Wahlberg, Tom  1982

Holm, Sverre  1986

Høivik, Lars  1987

Steihaug, Bjørn Olav  1987

Toverud, Morten  1992

Tokerud, Bård  1993

Finsveen, Jo Andreas  1994

Halgunset, Ragnar  1998

 

 

 

FFI-prosjekter

Datamaskinutviklingen på FFI

 

I 1957 fikk matematikkseksjonen på FFI sin første digitale datamaskin ”Fredric”.  Den hadde produksjonsnummer 0 fra Ferranti og fikk navnet FREDRIC (Ferranti Rapid Electronic Defence Research Institute Computer).  I FFIs historie hefte nr 3 fortelles en røverhistorie om hvordan maskinen ble betalt med penger som sto på en konto i england fra krigens dager og hvordan maskinen ble ”smuglet” inn som diplomatbagasje.

 

Maskinen innehold 2 000 radiorør som til sammen hadde et effektforbruk på 20 Kwatt.  Det ble fortalt at i kjølig vær kunne man se en tydelig dampsky fra kjøleanlegget til Fredric.  I miljøet rundt Fredric finner vi markante personer som Ole Johan Dahl og Kriste Nygård som senere er internasjonalt berømt for utviklingen av SIMLA og Objektorientert programmering.

 

Det sies at en viktig anvendelse av Fredric var å verifisere om visse tallsekvenser virkelig var tilfeldige.  Randomisering er som noen vet en viktig del av arbeidet med kryptering av data.

 

Siffergruppen

En viktig del av IKs historie begynte før selve IK så dagens lys.  Hos Siffergruppen på FFI ble det i 1960 årene lagt et grunnlaget for utviklingen av datamaskiner i Norge.  Faget ble dengang kalt sifferteknikk, men blir nå gjerne kalt datateknikk. 

 

Det første prosjektet hvor det var IK-folk involvert var utviklingen av SAM (Simulator for Automatiske Maskiner) som startet i 1962.  Forskningssjef Karl Holberg var en viktig pådriver.

 

Den egentlige motivering for å bygge SAM var de store muligheter som alle medarbeidere i siffergruppen og Holberg så i selve teknikken, og det gjaldt muligheten for å kunne produsere datamaskiner i Norge med tiden.  Videre gjaldt det de fantastiske muligheter som entusiastene mente å se for anvendelser både innen telekommunikasjon og forskjellige former for automatiserte systemer.

 

Denne visjon var på det tidspunkt begrenset til FFI-miljøet.  Så sent som i 1961 holdt Yngvar Lundh foredrag av typen ”Sifferteknikk, teknikken med de store muligheter”, men fikk ofte den ”informerte opplysning av de som visste hva som egentlig foregikk i verden” at beregninger hadde vist at EN datamaskin var tilstrekkelig til å dekke Europas behov for matematikkmaskiner.  Besluttende internasjonale organer ville med det første antagelig bestemme at Europas sentrale matematikkmaskin ville bli plassert i Roma.  Så Lundh ble vennlig anbefalt å bruke skattebetalernes penger til noe mer nyttig.

 

SAM var en datamaskin basert på transistorkretser hvor Per Bugge Asperheim (aksjonær i IK) spilte en viktig rolle.  Han konstruerte logiske kretser basert på silisiumtransistorer i stedet for germaniumtransistorer, og disse var mer enn 200 ganger raskere en det som tidligere var brukt.  SAM hadde 24 bits ordlengde og hadde en magnetkjernehukommelse på 4 K (4 096 ord).  Programmer ble skrevet i assembly kode.

 

Et krav til SAM var at den skulle ha en direkte drevet interaktiv skjerm.  Den skulle være hurtig og virke begge veier både som output- og inputmedium.  Og den skulle kunne vise både tekst og vilkårlige figurer.  Dette var krav som den gang var temmelig stive og også virkelig en nyvinning.  En fant frem til en helt spesiell type katodestrålerør kalt Charactron Shaped Beam Tube.  Det var en svært kostbar komponent og den krevde meget spesielle drivkretser og spenningsforsyninger.  Røret, som var mer enn en meter langt måtte dessuten fullstendig skjermes med den meget magnetiske legeringen ”mymetall” for ikke å bli påvirket av jordmagnetismen.

 

En ny medarbeider i Siffergruppen, Knut Korsvold (til IK i 1971), fikk ansvaret for denne omfattende dataskjermen.  Fra studietiden hadde han erfaring fra ”umulige” elektronikkprosjekter fra den ”berømte” Forsterkerkomiteen (FK) i Studentersamfundet i Trondheim, og han gikk løs på oppgaven systematisk og målbevisst.  Til slutt virket det hele som det skulle.

 

Dataskjermen var vel den enkelte egenskap ved SAM som gjorde maskinen spesielt attraktiv for en del brukere.  På det tidspunkt hadde ingen maskiner dataskjerm.  Det spesielle ved SAM var at den tegnet figuerer etter Random Scan prinsippet.

 

Det ble ikke vanlig med dataskjermer før ti år senere og da basert på andre, langt billigere teknikker (såkalt Raster Scan som i TV).  De dataskjermer som kom i bruk fra begynnelsen av syttiårene kunne skrive tekst, men ikke figurer.

 

I tilknytning til dataskjermen fikk SAM også en ”lyspenn”.  Det var en fotodiode med tilhø- rende elektronikk.  Ved hjelp av et lite program kunne brukeren tegne direkte inn i maskinen.

 

Maskinen skulle også ta seg godt ut.  En student fra linjen for møbeldesign ved Statens Håndtverks- og Kunstindustriskole i Oslo, fikk som ekstrajobb å konstruere en operatørpult med spesielt kabinett for dataskjermen.  Kabinettet ble bygget på FFI som et finmøbel i den dengang så populære tresorten jakaranda.  Flottere datamaskin har ingen sett.  SAM ble etterhvert flyttet til Teknisk Museum i Oslo.

 

Programmeringen måtte i utgangspunktet gjøres ved hjelp av binære koder på hullbånd.  En realkandidat fra Universitetet i Oslo, Martin Vånar (stiftet IK i 1969) kom til Yngvar Lundh på FFI og ønsket seg en hovedoppgave.  Det fikk han, og han laget det første ”assembly programmet” for SAM, kalt SAMBA (SAM’s Binary Assembler).  Den gjorde det mulig å skrive instruksjonene i form av trebokstavsforkortelser som var lette å huske.  Man sa at instruksjonene fikk mnemotekniske navn.  Det gjorde programmeringen langt mer arbeidsbesparende, men i såkalt assembly-programmering var det fortsatt selve maskinens elementære operasjoner og registrenes representasjon av informasjon ved binære koder programmereren måtte forholde seg til.  SAMBA ble beskrevet som et elegant programmeringssystem etter datidens målestokk.

 

 

 

 

 

FFI-prosjekter

ODIN ildledningssystem for Feltartilleriet

 

På 1960-tallet var presisjonsskyting med artilleri en omstendelig, operativt vanskelig, og dertil særdeles tidkrevende affære.  I 1965 ble et amerikansk system for ildledning presentert for det norske feltartilleri.  Forskningssjef Karl Holberg mente at FFI kunne lage et betydelig bedre system med den datakompetanse som instituttet nå rådde over.

 

Feltartilleriet så også muligheten til dramatiske forbedringer ved å ta i bruk ny teknologi.  Det store ønsket var å skaffe seg en datamaskin som kunne bringes med ut i felten, og som kunne beregne kulebaner for artilleriet.  Til daglig måtte man beregne treffpunkt ved hjelp av tabeller for å korrigere for vind, temperatur, lufttrykk, luftfuktighet, ladningsinnhold og andre ting som påvirket.  Dette var en møysommelig prosess og man måtte ofte bruke flere skudd på å ”skyte seg inn”.

 

Martin Vånar ble på FFI fram til 1967 og var blant annet med på et intensivkurs i Feltartilleriets teoretiske grunnlag, denne etter sigende eldste av alle anvendte vitenskaper.  Kurset foregikk på Haslemoen, og ble startpunktet på den første større anvendelse av norsk datateknikk i Forsvaret, nemlig utviklingen av feltartillerisystemet som senere fikk navnet Odin.

 

En rekke utviklingsprosjekter ble i tur og orden igangsatt ved FFI med tanke på et nytt ildledningssystem for Feltartilleriet.  Samtlige prosjekter resulterte i norske industriprodukter, og på midten av 1980-tallet var det norske feltartilleriet i toppdivisjonen i NATO.  Noen av hovedkomponentene i ODIN systemet ble viktige for IK etterhvert:

-          Feltregnemaskinen NM 90 som beregnet kulebaner og dimensjonerte ladninger

-          Værtjenesteutstyret WERA NO/MMQ som kartla været der det skulle skytes

 

IK fikk WERA som et betydelig prosjekt over mange år.  Når det gjelder NM90 (SAM3/SM3) var Per Bøe Bækkevold den eneste av IK fremtidige ansatte som deltok i utviklingen, men IK utførte store arbeider for både FFI og Kongsberg Våpenfabrikk (KV) i andre anvendelser med programutvikling for SM3.

 

 

 

Utvikling av feltregnemaskinen NM 90 (SAM 3)

Feltregnemaskinen NM 90 ble utviklet 1965-69 av Siffergruppen ved Avdeling for elektronikk.  Den baserte seg på den generelle datamaskinen SAM 3 som var en videreutvikling av SAM 2, som i sin tur var basert på SAM , som ble utviklet på FFI tidlig på 1960-tallet.

 

SAM dannet utgangspunkt for utviklingen.  Neste generasjon ble kalt SAM 2.  Dette var en maskin basert på integrerte kretser.  Den hadde 16 bit ordlengde og kunne håndtere en hukommelse på opptil 64 K.  Fortsatt var det kun magnetkjernehukommelse som fantes.  Maskinen ble bygget opp på kretskort som ble satt ved siden av hverandre i en korthylle med en ”back-wiring” som forbandt kortene.  En del av kortene var aritmetikk med 4 bit pr kort, og en god del av kortene var kort som genererte kontrollsignaler.  Aritmetikken kunne utføre addisjon og subtraksjon samt en del logiske operasjon, alt på binærform naturligvis.  Den kunne også multiplisere og dividere ved å skifte mot høyre eller venstre.  Dette var heltalls operasjoner og den begrensede ordlengden ga et veldig begrenset tallområde.  Derfor ble de i SAM 2 laget programvare for ”Floating Point” (flytende tall) multiplikasjon og divisjon.

 

Forskerne på FFI reiste på turne med maskinen, blant annet til NTH for å rekruttere nyansettelser.  Her fanget de blant annet opp Per Bøe Bækkevold.

 

 

Det lå allerede i planene å videreutvikle SAM 2 til SAM 3 som skulle bli feltdatamaskinen for artilleriet.  Den store forskjellen skulle være at SAM 3 skulle inneholde Floating Point funksjonalitet implementert i ”hard ware”.  Dette gjorde SAM 3 til en meget rask og slagkrafting datamaskin velegnet for anvendelser med behov for kompliserte matamatiske beregninger.

 

SAM 3 ble utviklet gjennom våren og sommeren 1967.  Hovedansvarlig for prosjektet for feltartilleriet var Olav Landsverk.  Blant forskerne i Sifferguppen fantes også Lars Monrad-Krohn, Per Bjørge og Rolf Skår.  Disse tre ”stjal” med seg designet og gikk ut og etablerte bedriften Nordata som begynte å produsere datamaskinen Nord-1.  De skiftet senere navn til Norsk Data og vokste seg store før de etterhvert gikk til grunne.

 

Høsten 1967 var en heftig periode på Siffergruppen hvor Landsverk beholdt roen og fikk utviklet ferdig maskinen som ble kalt SM-3

 

 

ikhist26.jpg

ODIN maskinen (VM90) installert i Volvo jeep

 

 

Det ble tidlig klart at KV skulle produsere feltregnemaskinen.  KV produserte SAM 3 kommersielt under betegnelsen SM-3 og ga den en militær innpakning tilpasset resten av ildledningssystemet.  De første feltmodellene ble tatt i bruk i Feltartilleriet i 1972.  Feltartillerisystemet ble kalt ODIN og var en ubetinget suksess.  Maskinen var i aktiv tjeneste i artilleriet helt fram til slutten av 1990-tallet, da ble maskinens programvare lagt inn på en moderne PC.  Maskinen er nå å finne på Teknisk museum.

 

SM-3 ble produsert av KV i mange år og ble brukt i et stort antall militære og sisvile datasystemer levert fra KV.  KV utviklet også videreføringer av SM3 med tanke på mer krevende anvendelser så som KS500.  Denne ble blant annet brukt til numerisk styrte verktøymaskiner hvor KV ble en betydelig internasjonal aktør.

 

 

SM-3 fakta

SM-3 var en 16 bits maskin med flytende komma-aritmetikk.  Aritmetikken kunne operere med 16 eller 32 bits heltall og med 48 bits flytende komma.  Maksimal hukommelse var 65 536 ord á 16 bit (64k ord=128 kbyte).  Minimal syklustid for maskinen var 800 nanosekunder, men langsommere hukommelser kunne også benyttes.  De enkleste instruksjoner krevde en eller to hukommelsessykluser, mens den mest komplekse instruksjonen, divisjon av to flyttall, kunne kreve fra 25-50 sykluser, avhengig av tallenes størrelse.  SM-3 kunne operere både med direkte og indirekte adressering.

 

 

 

 

 

 

 

FFI-prosjekter

MSI 70U ildledningssystem for Kobben-klasse undervannsbåter

 

 

Mens Odin-prosjektet var i en avsluttende fase ved FFI i 1969 dukket et nytt prosjekt opp.  Det var fra midt på 1960-tallet gjort evaluering av Kobben-klasse UVB som opprinnelig var utstyrt med HOSA M8 ildledningsanlegg fra Nederland.  Evalueringer viste at det nederlandske ildledningsanlegget var ubrukelig og måtte erstattes.

 

Det ble tidlig besluttet å basere utviklingen på datamaskinen i Odin, dvs. SM-3 som var Kongsberg Våpenfabrikks betegnelse.  Valget var begrunnet med at SM-3 var så godt som ferdig utviklet i utførelse til militære spesifikasjoner og derfor det eneste alternativ med nødvendig kapasitet for det ekstremt tidspressede MSI 70U-prosjektet.  Da en prototyp ankom FFI oppdaget MSI-folket snart at ”så godt som ferdig” kan være et tøyelig begrep, og det viste seg snart at det på FFI var begrenset tilgang på både kapasitet og kompetanse innen utvikling av sanntids dataprogrammer.

 

Martin Vånar ble kontaktet.  Martin hadde tatt sin hovedoppgave og også arbeidet en periode i datamiljøet ved FFI.  Han hadde forlatt FFI i 1967 og begynt i L M Ericssons utviklingsavdeling i Oslo.  L M Ericsson var på den tiden engasjert i et intenst kappløp med de internasjonale konkurrentene om utvikling av datastyrte telefonsentraler.  Det ga erfaring med store sanntidssystemer - midt i blinken for MSI-prosjektet.

 

Etter en del forhandlinger ble Martin, som startet eget firma, leiet inn til å programmere MSI-70U.  Informasjonskontroll (IK) ble startet 1. september 1969.  Stifteren var Martin Vånar, og med seg hadde han Per Oddvar Hagen, Rolf Andreassen og Ottar Ramfjord.  Ottar ble i firmaet i 12 år, og Rolf ble med i 28 år, mens Martin og Per O fortsatte i IK til de fylte 67 år.  For Martin ble det 33 år og for Per O ble det 38 år i IKs tjeneste.  IK bidro vesentlig til utviklingen av det til da mest omfattende norskutviklede sanntidssystemet.

 

Det var ingen enkel oppgave som skulle løses.  Prosjektnavnet betyr egentlig Multi Sensor Integrasjon for 70-årenes  UVBer.  Til sammen skulle følgende sensorer på Kobben-klasse UVB integreres:

-          Passiv sonar (hydrofon, hovedsensor)

-          Aktiv sonar (sekundær sensor)

-          Passiv akustisk lokalisator (PAL, passiv avstand/peiling vha. tre hydrofoner på skroget)

-          Periskop

-          Radar (sekundær sensor)

-          Fartøygyro

-          Fartøylog

 

Det gikk tregt til å begynne med, inntil noen på FFI hadde hørt på en gjesteforelesning og kom meget bestemt tilbake: ”Det er et Kalman-filter som er løsningen for oss”.  Han visste det ikke da, men med den beslutningen innledet han en ny æra på FFI.  Dette ga grunnlaget for suksess i marineildledning.  Metoden var basert på dynamiske systemer og estimeringsteori utviklet av R. E. Kalman og R. S. Bucy, det såkalte Kalman-filteret.  Denne filtreringsmetoden kunne vektlegge de forskjellige sensordata i forhold til deres erfarte statistiske egenskaper og finne en integrert optimal lokaliseringsløsning.  Rolf implementerte Kalman.

 

Simuleringsmodellen for målfølging ble derfor basert på Kalman-filter algoritmen .  En mer manuell metode ble også utviklet (Peileavviksmetoden), som kunne benyttes som kontroll mot den automatiske målfølgingslogikken basert på Kalman-filteret.

 

Ut fra disse ideene ble det laget et forslag til et nytt multisensor ildledningssystem MSI 70U for Kobben-klasse UVB, der FFI i samarbeid med KV og IK skulle utvikle og installere et norsk system, som en reell konkurrent til Philips PTAB og en minimalt forbedret utgave av det tidligere HOSA-systemet som de hadde foreslått.

 

Systemet skulle kunne detektere to mål og styre en eller flere torpedoer mot målene samtidig.  Torpedo styringsalgoritmer for trådstyrt og heimende torpedo ble også utviklet.  Sjefen skulle ha oversikt vha. et taktisk situasjonsbilde på en skjerm og med et tilleggsbilde for torpedostyring og andre data på en annen skjerm.

 

En sifferdatamaskin, SM-3 fra KV, med bare 64 kbytes hukommelse og programmert i assembly/ maskinkode måtte utføre alle beregninger i MSI 70U.  Ulike programversjoner til maskinen var på paper tape.  Etter en meget hektisk utviklings- og testperiode på FFI, var man klar for utprøving av et protoyp-anlegg høsten 1970.

 

Utviklingsprosjektet

Utviklingsprosjektet for MSI 70U innebar meget tett samarbeid mellom Systemgruppen og avdeling E, samt med KV, IK, og ikke minst med Sjøforsvaret.  Prosjektetledere på FFI var Nils Holme (som senere arbeidet i IK i 2 år) og Tore Lund-Hanssen.

 

Utfordringene i utvikling av prototyp-anlegget for MSI 70U var omfattende.  Det var nødvendig å lage et sanntids operativsystem for datamaskinen SM-3, samt oversette og prøve ut alle algoritmer i assembly-språk. Alle sensorer skulle tilpasses og avleses med ulike krav til signalformat, presisjon og samplingstid i et elektrisk miljø med en uendelighet av komplikasjoner.

 

MSI-monitoren

Martin Vånar fra IK var meget sentral i utviklingen av kjernen i MSI 70U programsystemet, nemlig et sanntids operativsystem som kunne håndtere over 40 løst koblede asynkrone prosesser hver med sine egne krav til prioritering og restarting av subprosesser.  Monitorprogrammet var på 78 maskin instruksjoner!

 

MSI monitoren ble benyttet av KV også i flere påfølgende prosjekter basert på SM-3 maskinen.  Monitorkonseptet ble også brukt i flere andre prosjekter hvor IK var involvert.  Desverre tenkte vi ikke på å patentere eller lisensiere et slikt produkt.  Vi antar dog at det ble vurdert som ”verdifull medgift” når IKs personell ble leiet inn i utviklingsprosjekter.

 

ikhist27.jpg

Her ser vi Martin Vånar arbeide med konsollet til prototypen av MSI-70U

 

Arbeidsfordelingen

Den viktigste delen av informasjonspresentasjonen i MSI-70U var de to dataskjermene på konsollet.  Disse var av typen random scan (ikke raster scan som på TV) og viste grafisk informasjon, numerisk informasjon og radarsignaler.  Tegningen på skjermen ble gjort av en egen Display Prosessor (DP) som ble utviklet av Terje Bølstad på FFI (han begynte også senere i IK).  Per Oddvar Hagen fra IK hadde ansvaret for å skrive tegneprogrammene til DP.  Programmene til DP lå i SM3 hukommelse og DP og SM3 delte adgangen til hukommelsen hvor SM-3 hadde høyest prioritet.

 

Per Bøe Bækkevold (som senere også gikk til IK) hadde ansvaret for datamaskinen og dens inn/ut system. 

 

Ottar Ramfjord fra IK arbeidet med torpedodelen av programsystemet, men Rolf Andreassen arbeidet med sensorprogrammene og implementeringen av Kalman filteret og dets mange tilpasninger til reelle sensordata..

 

Thorstein Haugland begynte som soldat ved FFI og arbeidet med programmering, integrasjon og uttesting.  Han jobbet også en kort periode i IK før han gikk til Forsvarets tele- og datatjeneste hvor han senere ble en nær kontaktperson for IK.

 

Til sammen måtte alle funksjonene innpasses innenfor totalt 64k minne.  Det var ingen liten utfordring i seg selv.  Det komplette systemprogrammet var en stor rull med papirbånd.  Heldigvis var det laget et system slik at det var mulig å lese inn småstumper med modifikasjoner. 

 

Torpedo på ville veier

Under prøvene med styring av torpedo var det en øvelsestorpedo som fikk en kurs som var 120 grader feil.  Påfølgende analyser viste at to faser var byttet i torpedorommet slik at servoene fikk feil signaler.  For programmererne i utviklingsprosjektet ble derfor prøveskytingen innkassert som en seier.  Torpedoen satte kursen mot stranda i stedet for mot målfartøyet.  For full fart gikk torpedoen opp på land og over veien på stranda like foran en lastebil.  Lastebilsjåføren fikk seg nok litt av en overraskelse.

 

Mye reising

Installasjonen om bord på KNM Stord medførte en del reisevirksomhet til Bergen på en tid av året hvor regulariteten på flyene ikke bestandig var den beste.  Mange ganger ble det så mye forsinkelse at SAS måtte spandere et gratis måltid, og noen ganger overnatting.  Nils Holme var lei av dette, og snakket varmt om sovekupé og nattog.  Akkurat den gangen han tok nattoget skulle han oppleve at Bergensbanen ble stengt oppe på fjellet på grunn av ras, og han ankom Haakonsvern langt ut på dagen.

 

Utviklingsprosjektet ble gjennomført på 12 mnd.  Det var et rått kjør, og det hersket enighet blant deltakerne om at det hadde vært morsomt men meningsløst slitsomt.  Det kan nevnes at gjennomsnittsalderen for deltagerne i prosjektet var 27 år, prosjektleder inkludert.

 

MSI-70U gjennomgikk sjøprøver med meget bra resultater.  Selve prosjektet med både hardware og software var levert av FFI.  Arbeidene var i gang med å finne en leverandør som kunne produsere, installere og vedlikeholde 10 systemer i Kobben u-båtene samt reservesystemer og en fullt fungerende ”Trener” på Haakonsvern.

 

Kongberg Våpenfabrikk vant leveransen.  Dette ble starten på KVs omfattende aktivitet med utvikling og leveranser av datasystemer.  KV hadde da liten kompetanse for å tilpasse og industrialisere programvaren til MSI-70U, og IK fikk i oppdrag å gjennomføre dette.  Prosjektleder ble Per Oddvar Hagen, som sammen med  Svein Særther, Helge Høen, Jorolf Arnekleiv og Hans Risberg gjennomførte jobben.  Etter  ca 1 1/2 år med tilpassing og uttesting var det en lykkelig gjeng som kunne laste opp ca 900 sider med dokumentasjon, og kjøre til Kongsberg.

 

Allerede under utviklingen av MSI-70U startet arbeid med en versjon for overflatefartøy MSI 80S, som deretter har fortsatt med versjoner i 90-serien.  Den første versjonen av MSI-70U hadde begrensninger som krevde utbedringer, men ga likevel et forsprang i forhold til konkurrentene og dannet begynnelsen på en aktivitet innen ildledningssystemer som har fortsatt med nye versjoner helt frem til i dag.  Kompetansen ble bygget opp både på Kongsberg og på FFI, og IK fikk hele tiden nye oppdrag med videreutvikling og modifikasjonere av MSI-70U, og vi ble med på utviklingen av både MSI-80 og -90.

 

ikhist28.jpg

Kongsbergs serieversjon av MSI-70U installert ombord

 

En av de legendariske IK deltagerne i MSI-70U var Svein Sæther.  Han begynte i IK i 1970 og kom tidlig med i MSI-70U prosjketet.  Han kunne programvaren og funksjonaliteten helt utenat, og han var både engasjert og stolt av deltagelsen.  Det fortelles om en gang han ble hasteinnkalt en sen ettermiddag for å løse et problem ombord i Ubåten som lå til kai på Håkonsvern.  Avreisen hadde gått fort for seg, så Svein hadde ikke med seg annen bekreftelse på oppdraget enn en liten rull paper tape som inneholdt de modifikasjonene han skulle legge inn i systemet.  Han likte å fortelle om hvordan han klarte å overbevise vakta om at han burde slippe inn på Norges største marinebase klokka ni omkvelden medbringende bare en tape-rull.

 

Svein Sæther var med i prosjektet helt til han gikk bort i 1995.

 

 

Ny hukommelse

Vi hadde stadig kontakt med Sjøforsvarets forsyningskommando (SFK).  De henvendte seg like gjerne til oss som til KV for å få gjort endringer i systemet.  De fortalte oss at de brukte oss som ris bak speilet overfor KV, for hvis noe skulle gjøres oppe i ”furuskogen” medførte det alltid store kostnader.

 

Blant annet fikk vi forespørsel om vi kunne levere en halvlederhukommelse til MSI-70U til erstatning for magnetkjernehukommelsen som den i utgangspunktet var utstyrt med.  Vi klarte jobben både billigere, og vi mener også bedre, enn gutta i ”furuskogen” ville klart.  Dette falt KV tungt for brystet og Martin fikk noen sinte telefoner om hvordan vi, som jo hadde KV som kunde, kunne finne på å legge oss ut i konkurranse med KV overfor SFK som de mente de ”eide” kundeforholdet til.

 

ikhist45.jpg

Denne enkle lille boksen levert av IK ble tung å svelge for KV

 

Oppgradering av MSI 70U

På 1990-tallet kom det stadig opp ønsker om endringer av MSI-70U.  Blant annet var det aktuelt å oppgradere torpedoene, og de ønsket å skifte ut de gamle slitne displaymodulene.  Dette ville føre til store endringer i både både programvare og elektronikk.  SFK henvendete seg både til KV og til oss.

ikhist10.jpg

Svein Rostad illustrerte på sin enkle måte hva MSI-70U gikk ut på

 

  Vi klarte å overbevise SFK om at vi skulle lage en forstudie hvor vi kunne simulere en del av endringene, og på den måten få en bedre oversikt over problemstillingene.

 

ikhist11.jpg

Her illustrerer Svein Rostad forskjellen på den ”dumme” TP-612 og den ”lure” TP-613 torpedoen

 

Det ble tidlig klart at endringene i torpedorommet med tilkoblingen til den oppgraderte torpedo måtte gjøres av KV eller NFT som de nå het.  Samtidig fikk vi gjennomslag for store grunnleggende endringer i konsollet.  SM-3 maskinen ble beholdt, men vi la de nye funksjonene i egne prosessorer utenom SM-3.  Vi kastet ut Display Prosessoren og tok i bruk raster scan displayer som var billigere og bedre.

ikhist17.jpg

Og her illustreres hva som gjøres i oppgraderingen

 

NFT måtte svelge at vårt løsningsforslag ble valgt.  Men siden torpedoløsningen måtte baseres på deres løsning så de nok for seg at IK måtte være underleverandør til dem.  Vi kan bare spekulere på hva som ble sagt i Lågendalen da SFK forlangte at IK skulle være hovedleverandør med systemansvaret og NFT skulle være underleverandør til IK.

 

Det ble spennende forhandlinger både med NFT og SFK.  Den siste kontraktssignaturen på totalt om lag 52 mill kr med SFK ble avsluttet med en tur på ”Bagatelle” i Bygdø Alle.

 

Oppgraderingsprosjektet var en teknisk suksess.  Vi fulgte moderne utviklingsmetoder med simulering av løsninger og løpende godkjenning fra kunden av tekniske valg underveis.  Dette var jo lenge før SCRUM ble moderne.  Vi klarte også å holde orden på både fremdrift og økonomi i forhold til endringer underveis i prosjektet.

 

ikhist18.jpg

Et ferdig oppgradert MSI-70U konsoll klart for frakt til Bergen

 

Prosjektteamet besto av våre beste folk: Svein Rostad, Christian Johnsen, Arne Øyen og Jan Almås.  Men først og fremst var det Svein Sæther som var nøkkelperson i prosjektet.  Han hadde jobbet med programvaren i MSI-70U siden 1970, og kunne alt om systemet.  Den utfordrende oppgaven med å sy sammen ny funksjonalitet implementert i nye prossorer som så skulle spille sammen med opprinnelig funksjonalitet som fortsatt skulle kjøres i SM-3 maskinen ble pønsket ut i hans hode og fungerte eventyrlig bra.

 

Mot slutten av prosjektet forsto vi at Svein var syk.  Det var viktig for ham at prosjektet skulle lykkes.  Men kreftsykdommen vant over Svein og han døde i 1995.

 

Sjøprøvene med prototypen på det nye systemet gikk meget bra.  Vi produserte så 5 anlegg til pluss et anlegg til UVB treneren, slik at Sjøforsvaret hadde seks operative båter pluss et treninsganlegg på land.

 

Samarbeidet med de ansatt i Kongsberg avdelingen gikk meget bra, men de lurte oss med kontraktsdetaljer.  Vår kontrakt med Sjøforsvaret var på ca 52 mill kr, og underleveranse fra NFT var på ca halvparten av dette.  I kontrakten med SFK var det satt inn en eskaleringsformel slik at totalprisen kunne reguleres i forhold til konsumpris og andre faktorer.  NFT ønsket å endre formelen i kontrakten med IK ”av formelle grunner”.  Vi hadde ikke mye erfaring med dette og lot oss overtale.  På oppgjørets dag ble den totale eskaleringspotten på 1,1 mill kr fordelt med 850 000 kr til NFT og 250 000 kr til IK.  ”With friends like them, we need no enemies”.

 

Oppgraderingen forlenget levetiden på Kobben klassen med 10 år.  På grunn av nedskjæringene i Forsvaret ble så Kobben klassen faset ut fra 2002, og marinen måtte nøye seg med ULA klassen UVB.  3 eller 4 av Kobben båtene ble solgt til Polen, og er så vidt vi vet fortsatt i bruk der.

 

 

 

 

 

 

FFI-prosjekter

MIPROC

 

Det oppsto ganske snart andre prosjekter på FFI med innhold av datamaskinutvikling.  ”IR-gruppen”, ledet av Tycho Jæger hadde som sin primære oppgave å utvikle en målsøker, basert på infrarød-teknikk, for Penguin-raketten.  En av hans forskere, Harald Schiøtz startet tidlig på 70-tallet å utvikle en kompakt datamaskin (MIPROC, forkortet fra MIcroPROCessor) for dette formålet.  Dette forutsatte imidlertid en etter datidens forhold utstrakt miniatyrisering, og man gikk derfor inn for å realisere prosessoren i tynnfilm hybridteknikk, med uinnkapslede integrerte kretser.

 

MIPROC hadde 16 bits ordlengde, og hadde en egen datahukommelse i RAM adskilt fra programhukommelsen.  Det var viktig for å gi prosessoren høy hastighet.

 

Prosessoren var tenkt brukt i flere anvendelser, og det ble behov for et utviklingssystem.  I 1973 fikk IK (Per Oddvar Hagen og Hans Risberg ) i oppdrag av FFI å utvikle assembler og simulator for MIPROC.  Forutsetningen var at programmet skulle kunne kjøres på flere stormaskiner som CDC maskinen på Norsk Regnesentral og på IBM stormaskiner.

 

Assemblerprogrammet ble skrevet i FORTRAN, og ga brukere mulighet til å kunne skrive programmer i et sysmbolsk språk som så ble kjørt gjennom assembleren på stormaskinen som genererte binær maskinkode med kontroll av adressering etc som så kunne lastes direkte inn i programhukommelsen i MIPROC.

 

IK utviklet også en simulator som både simulerte MIPROC funksjonen og omgivelsene.  Fra et User Debug system var det så mulig å kjøre og teste programmene på en større maskin.  Alt dette foregikk for det meste på en maskin på regneanlegget på Kjeller.  Ved Norsk Regnesentral ble det utviklet en høynivå kompilator i PL-1, et ALGOL lignende språk som gjorde det mulig å skrive programmer med mer komplisert matematikk.

 

AS Mikroelektronikk (AME) i Horten var partner i prosessen med å tilrettelegge for produksjon i tynnfilm hybridteknikk.

 

Rettighetene til MIPROC systemet ble senere solgt til Plessey i England for 1 milloner pund.

 

MIPROC ble brukt i flere sammenhenger enn i Penguin raketten.  Blant annet i værradaren som FFI utviklet for Artilleriet ble det besluttet å bruke MIPROC.

 

En MIPROC modul inneholdt mye elektronikk på et lite område.  Den ble derfor ganske varm og det ble følgelig nødvendig med kjølefinner.  Dette tok ganske mye plass.  Værraderen ble bygget i en elektronikkhylle hvor det var plass til ca 20 kretskort med såkalte doble Euro-kort.  På grunn av kjølefinnen og den konsentrerte varmen opptok MIPROC hele 3 kortplasser i hylla.

 

MIPROC programmet var etter måten komplekst fordi det både skulle styre sekvenseringen av radaren, kommunisere med telemetri og håndtere operatørfunksjoner.  Det ble derfor behov for mye debugging direkte i sysytemet.  Siden MIPROC ikke hadde mulighet for single-step funksjoner, start og stop og lignende ble dette arbeidet svært vrient.  Veien var lang når enhver endring i programmet gikk via rekompilering på regneanlegget og ny øvelse med brenning i en ROM (Read Only Memory) før ny testkjøring.  Eneste konkrete indikasjon var om systemet virket eller ikke.

 

Siden MIPROC også tok stor plass i korthylla på grunn av kjølefinnen, tok IK til orde for å legge ut MIPROC funksjonene i vanlige integrerte kretser på dobbel Euro standard kretskort.  Georg Rosenberg på FFI kjøpte argumentene, og vi fikk i oppdrag å gjøre et forsøk.  Det hele ble bygget på 3 kretskort pluss egne kort for data- og programhukommelse.  Det vil si at det ikke tok opp noen ekstra plass i korthylla, samt at kjøleproblematikken ble jevnt fordelt.

 

 

ikhist46.jpg

MIPROC operatørpanel

 

Et kunstgrep som vi gjorde i tillegg var at vi satte av en ekstre plass i korthylla for tilkobling av et operatørpanel og at vi designet et kontrollpanel med paper tape reader.  Dette ga mulighet for single-step, breakpoint, manuell inspeksjon og endring av data i memory, og innlesing av nytt data- og programinnhold i hukommelsesmodulene.  Tidligere hadde programhukommelsen alltid måttet være implementert i ROM.  Dermed ble debugging av MIPROC like enkelt som på vanlige minimaskiner. 

 

MIPROC ”gründerne” på FFI var ikke like begeistret for dette.  Men etterhvert innså de fleste brukerne at dette var ganske fornuftig.  IK bygget og solgte i løpet av noen år tilsammen 15 MIPROC Operator Panels til de forskjellige gruppene på FFI og til industrien som brukte MIPROC.

 

Når systemene var ferdig testet ut var det så mulig for brukerne å gå tilbake til den hybridintegrerte versjonene av MIPROC hvis det fantes argumenter for å gjøre det.

 

 

 

 

 

 

 

FFI-prosjekter

Værradaren WERA

 

Feltartilleriet var blitt betydelig modernisert da de fikk sitt regnemaskinsystem ODIN for beregning av ballistiske baner (kulebaner).  ODIN var navnet på feltversjonen av SM-3 maskinen som ble utviklet på FFI i 1967.

 

Det svakeste leddet i beregning av treffpunkt for artilleriet var nå korrigering av kulebanene for vind og annen metoerologisk påvirkning (trykk, temperatur, fuktighet osv).  Kjennskap til meteorologiske data som funksjon av høyden er av stor betydning for beregning av nøyaktig prosjektilbane og dermed også for treffsikkerheten.  Det ble på FFI gjennomført flere studier for å finne fram til en velegnet løsning, og det ble valgt å satse på radarmåling mot en ballongbåret reflektor hvor det også var mulig å sende med en telemetrisonde.

 

Værtjenesteutstyret WERA NO/MMQ 10 ble utviklet i et samarbeide mellom Avdeling for våpen og materiell (Avd VM) og Mikrobølgegruppen på Avd E ledet av forsker Georg Rosenberg i 1972-82.  Radaren skulle måle avstand til reflektoren som funksjon av tid.  Sammen med vinkelinformasjon om pekeretning ga det grunnlag for beregning av vindhastighet som funksjon av høyde.  Dermed var det mulig å måle vind, temperatur og fuktighet i de forskjellige høydesoner som granaten passerer på sin veg fra skytset til målområdet.

 

Det ble besluttet at man skulle bruke MIPROC i systemet og siden IK hadde vært involvert i utviklingen av programmeringsinfrastrukturen for MIPROC ble vi ganske snart invitert inn i prosjektet på softwaresiden (Hans Risberg).

 

 

Under arbeidet med å teste ut systemet og integrere radardel med digitaldel støtte man på praktiske problemer, og IK ble kontaktet for å hjelpe til med digitaldelen av elektronikken også (Per Bøe Bækkevold).

 

Som fortalt under avsnittet om MIPROC klarte vi å overbevise Rosenberg om å bygge en konvensjonell versjon av MIPROC (ikke hybrid-integrert) med Operatør Panel og Paper Tape Reader.

 

Vi bidro også med navnet WERA (Field Artillery Weather Radar).

 

ikhist25.jpg

Her er WERA i bruk ute i lendet.

 

I den tekniske systembeskrivelsen er det spesifisert: ”manuelt kontrollert radar for følging av ballonger”.  Dette førte til inngående og til dels langvarige diskusjoner med aktiv deltagelse av forskningssjefene Dag Gjessing og Karl Holberg.  Dette med manuell styring var et gjennomgående tema som ble holdt fram som et krav fra brukersiden da det reduserte kompleksitet, energiforbruk og kostnad.  Fra utviklingssiden var det litt motvilje her.  De mente nok at automatisk styring var rimelig kurant å implementere, og det ble lagt inn foreredelser til dette i den mekaniske løsningen.

 

Den manuelle kontrollen gikk ut på at operatøren i starten fulgte ballongen i det optiske siktet øverst på reflektoren.  Signalene for feil i pekeretning ble benyttet til å gi informasjon til operatøren på et 20 x 20 punkts lysdiodedisplay montert på toppen av elektronikkboksen, og etter bare noen sekunders flukt gikk operatøren over til å følge det elektroniske siktet.

 

Mekanisk konstruksjon av radar og transportvogn ble gjort av Einar Evensen i mikrobølgegruppen og produsert på Fellesverkstedet på FFI.  Transportvognen hadde plass til fire gassflasker for ballongfylling, aggregat med drivstoff, forbruksutstyr som sonder, ballonger og reflektorer, en del nødvendige operative hjelpemidler og selve operatørenheten, som også var presentasjonsenhet for værtelegram.

 

Utstyr for fylling av gass og slipp, registrering av bakkedata og telemetriutstyr (sonder) for måling av temperatur, ble tatt hånd om av Magne Sørensen.  Han var også prosjektpoet.  En rekke limericks ble forfattet (se samlingen av sanger og dikt); ofte i perioder med et visst behov for galgenhumor for å holde motet oppe.

 

Da dokumentasjonen for serieproduksjon ble oversendt til NERA i Bergen, var omslaget prydet av denne:

 

I årevis slet vi med WERA

og feil ble det flere og flere a’

Og så helt til slutt

da alt var kaputt

så sendte vi’n over til NERA.

 

Utprøvingen av systemet var særdeles grundig.  Utprøvingen ble i hovedsak foretatt på FFIs område på Kjeller og ved Meteorologisk institutts stasjon på Gardermoen, hvor det ble foretatt ballongslipp to ganger i døgnet.  Episodene i forbindelse med utprøvingen ble etter hvert mange.  Det innløp også en del forespørsler om mystiske gjenstander som hadde falt ned.  Sigmund Hoel, som bodde på Eidsvoll, oppdaget en morgen at biltrafikken stoppet opp pga. en merkelig ting som hadde falt ned i veikanten.  Han stoppet bilen, gikk rolig ut og brettet reflektoren sammen med en selvfølgelig mine, la den i bilen og kjørte videre til FFI.

 

Etter en større serie med slipp (15-20) fra Kjeller en ettermiddag for bl.a. å teste regulariteten, ringte en ivrig ansatt ved tårnet på Fornebu i 20-tiden.  De fulgte med på flyradaren og rapporterte at ballongene drev østover som perler på en snor i 25-30 km høyde og ville passere ut over Østersjøen like nord for Stockholm i løpet av kvelden.

 

WERA ble tatt i bruk i Feltartilleriet i 1986.

 

IK arbeidet i prosjektet i flere år.  Produksjonen av det mekaniske ble gjort på Fellesverkstedet på FFI, mens radardelen ble produsert hos NERA i Bergen.  IK fikk oppdraget med å produsere digitaldelen.  Vi fikk også oppdraget med å gjennomføre uttesting av leveransene, mens NERA hadde systemansvaret.  Det ble produsert i alt 13 enheter.

 

Vedlikeholdsstudie

Ca i 1990 mottok vi en henvendelse fra fenrik Magne Brekke i HFK (Hærens forsyningskommando).  Han hadde fått i oppdrag å gjennomføre en vedlikeholdsstudie som også innebar en reservedelsstudie.  Vi arbeidet godt sammen med Brekke, og etter en del utveksling av synspunkter ble vi enige om et alternativt forslag.  Vi så at kostnadene ved å skaffe tilveie reservedeler samt å etablere et vedlikholdssystem ville bli ganske kostbart.  Vårt alternative forslag ble derfor å modernisere WERA.

 

Da mekanikken til WERA ble produsert ble det i lagerhusene til bevegelsesaksene satt av plass til å montere motorer.  Blant annet Einar Evensen på FFI syntes det hadde vært fornuftig å automatisere WERA med en gang,  Han fikk ikke medhold i dette, men satte av plass til motorer allikevel.  Dette var veldig godt og forutseende tenkt.  Vårt moderniseringsforslag besto derfor i å bygge om WERA til automatisk ballongfølging.

 

Gjennom tålmodig samarbeid med fenrikken som etterhvert ble løytnant klarte vi å overbevise HFK om å gjennomføre moderniseringsprosjektet.

 

Dette ble et meget morsomt prosjekt med store utfordringer med automatisk ballongfølging.  Et markant problemt var å følge ballongen fra slippøyeblikket og et stykke oppover.  Ved lav høyde ble nemlig det reflekterte pulssignalet blandet med ekko fra bakken.  Dette ble misstolket av radaren som at det sterkeste signalet var nederst og at det da var logisk å bevege radaren nedover.  Vi klarte å løse både dette og alle andre problemer.

 

Arbeidet foregikk i Asker.  Mye av testarbeidet måtte gjøres med slipp av ballonger.  Det var ikke bare å ture frem, siden vi holdt til i innflyvningsbanen mot Fornebu flyplass.

 

Prosjektet ble gjennomført som en prototypefase hvor de nye funksjonene ble implementert og testet ut før det så ble gjennomført en leveranse til alle 13 enhetene.

 

Den automatiserte WERA ble godt mottatt.  I forbindelse med overleveringen utga vi vår ”diktsamling” å WERA eller ikkje WERA . . . som med limeriks og andre verseformer forteller sin egen historie om WERA.

 

Viktige deltagere i prosjektet hos IK var Svein Sæther, Hans Risberg, Einar Turtum.

 

 

 

 

 

 

 

FFI-prosjekter

HERMES  Blindlandingssystem

 

 

Omkring 1970 var det en rivende utvikling av den sivile luftfarten.  Jumbojetene (Boeing 747) var nettopp blitt satt i drift, monopolsituasjonene til de store nasjonale flyselskapene var truet av ny lovgivning, billettprisene var i fritt fall og flybransjens omsetning økte dramatisk.  Tilfeldige væromslag som i ny og ne satte en stopper for flytrafikken var kostbare.  Tross det hadde det ikke blitt mulig å posisjonsbestemme fly under landing med så stor nøyaktighet at det var laget noe akseptert system for blindlanding av fly.

 

På Avdeling for fysikk (Avd F) på FFI ble det i mange år arbeidet med problemer relatert til radioaktiv stråling.  Det ble også utviklet utstyr for aktiv bruk av slik stråling.  Et av disse var Hermes blindlandingssystem for fly som ble utviklet i 1960-årene. Systemet benyttet en kobolt 60 strålingskilde, som er radioaktiv og sender ut høyenergi GAMMA- stråler.

 

Virkemåten var basert på at det settes ut såkalte kollimatorer langs innflyvningsbanene ved en flyplass.  En kollimator er et kammer, gjerne av bly, som rommer, i dette tilfelle en gammakilde.  På lokket av kollimatoren er det frest ut smale spalter som slipper ut gammastrålene i smale plan på tvers av landingsbanen.  Dette danner da strålingsmønstre som kan detekteres i luften i opptil 500 meters høyde over kildene.  Ved å organisere disse planene i bestemte vinkler og avstander, vil et fly med en radioaktiv detektor kunne finne ut nøyaktig hvor det befinner seg både i høyde, sideveis og i avstand til flyplassen.

 

ikhist3.jpg

En kollimator slipper ut spesifikke skikt med Gammastråler

 

 

IKhist2.jpg

Horisontal og vertikal illustrasjon av flyets passasje gjennom gammastrålene

 

I flyet må signalene fra gammastråledetektoren som registrerer strålemønsteret, behandles av en datamaskin som så presenterer på et display eller data kan bli brukt til å kontrollere flyet direkte.

 

Posisjonsnøyaktigheten var bedre enn 5 m ved en avstand på 5 km og sså god som 10 cm ved rullebanens begynnelse.  Systemet er egnet til å bringe fly automatisk ned til landing, uavhengig av sikt, lysforhold etc.

 

Bestrålingen av flyet var beskjeden.  Ved optimalisering av systemet ville passasjerene ved innflyging få strålingsdoser som tilsvarte om lag den en får ved et par minutters opphold på flyplassen fra naturlig bakgrunnsstråling.  I 1963-64 ble systemet utprøvd ved Kjeller flyplass.  Forsøkene var vellykkete, og flyenes posisjoner ble målt med en nøyaktighet på 30 cm i flyhøyder fra 700 til 1000 fot over bakken. 

 

Systemet er beskrevet i en rekke rapporter og er karakterisert som en av FFIs mest geniale oppfinnelser. Systemet fikk bred omtale i tidsskriftet Aviation Week, og instituttet fikk også et positivt brev fra den kjente Wernher von Braun som foreslo systemet brukt til å automatisere landinger på månen.  Det var forsker Godtfred Barstad som var fant opp metoden og som i stor grad og alene brakte systemet frem til demonstrasjon. 

 

 

Informasjonskontroll fikk kontrakt på kommersiell utnyttelse av systemet ikke lenge etter at bedriften var startet.  IK ansatte den tidligere prosjektleder fra MSI-70 Nils Holme til å forestå videre studier av systemets egenskaper sammen med IK’s dr Bent Aasnæs.  Planen var å se om det fantes noen muligheter for å etablere samarbeid med et eller annet større firma om den videre utvikling.  IK brukte omkring to mannår på disse oppgavene.  Det ble laget en flott brosjyre og en gjennomarbeidet teknisk rapport,  Holme og Aasnæs besøkte en rekke bedrifter i USA for å undersøke mulighetene.

 

Innsatsen ble resultatløs.  I ettertidens klare lys antar vi at dette skyldes følgende forhold:

·         Systemet var basert på bruk av radioaktive kilder, noe som i seg selv vakte motforestillinger hos mulige partnere.

·         De mulige samarbeidspartnerne som ble besøkt var alle elektronikk bedrifter som hverken hadde kompetanse eller vilje til å kaste seg inn i noe så spekulativt som et system basert på radioaktivitet, spesielt når det kanskje var i konkurranse med deres egne utviklinger av blindlandingsystemer.

·         Hvis systemet skulle bli noen kommersiell suksess ville det kreve internasjonale enigheter, noe som i seg selv er uhyre problematisk. IK hverken hadde eller søkte å skaffe seg noen politisk backing i marrkeddsfføringen.

 

Det var også intern strid om dette prosjektet på FFI, og en dag viste det seg at en av de ansatte hadde smeltet om blykollimatorene.  Dette førte til at prosjektet ble formelt avsluttet i november 1969.

 

Selv om IK brukte altfor mange penger på prosjektet gav det den bieffekt at IK ble kjent som et firma som torde satse på kompliserte tekniske løsninger og som det om ikke annet var artige folk å snakke med.

 

 

 

 

 

 

 

FFI-prosjekter

ARPANET tilkobling

 

 

NORSAR ble opprettet på Kjeller i 1970 og i 1972 ble ARPANET koblet til anlegget på Kjeller.  ARPANET regnes som forløperen til internett.

 

Pål Spilling arbeidet for Yngvar Lundh på FFI.  De var begge meget opptatt av datakommunikasjon, og de arbeidet for at også FFI skulle få tilgang til ARPANET.  I 1974 fikk IK i oppdrag å lage en dataforbindelse mellom FFI og NORSAR.  Denne ble utviklet av Per Bøe Bækkevold.  Dette ble dermed en av de aller første internett-tilknytninger i Norge.

 

 

 

 

 

 

FFI-prosjekter

Knutepunktsprosjektet

 

 

I begynnelsen av 1970 årene begynte FFI å vurdere muligheter for å utvikle praktiske datastyrte telefonsentraler for militært bruk i felten.  Yngvar Lundh begynte å interessere seg for svitsjing av standard digitalisert telefoni.  Tidligere hadde FFI utviklet en multiplekser for standard førsteordens PCM telefoni, dvs. 30 kanaler hver på 64 kb/s ble kombinert til en 2,048 Mb/s kanal.

 

I september 1973 startet en jobb med Lundh som jobbleder.  Det skulle utvikles en datastyrt sentral for PCM telefoni.  Målsetningen skulle være kombinert militære felttelefonsentraler og modulært utbyggbare sivile telefonsentraler.

 

En av de første utfordringene var å velge mikroprosessor.  På FFI var det i noen miljøer stor entusiasme for MIPROC.  Yngvar Lundh hadde kommet hjem etter studier i USA og hadde med seg instruksjonsrepertoaret for Intel 8080 og var selvfølgelig litt preget av det.

 

Hans Risberg hos IK hadde arbeidet en del med MIPROC og Per Oddvar Hagen hos IK hadde erfaring med Intel prosessorer fra Snabbtelefonprosjektet i IK.  De to ble leiet inn for å gjennomføre en nøytral vurdering av de to prosessoralternativene.  I forberedelsene til prosjektet var det utarbeidet flytdiagrammer for sentrale sekvenser i systemet.  Hans fikk i oppdrag å realisere en av disse i MIPROC, men Per Oddvar programmerte den for Intel 8080.  Etter at FFI hadde evaluert resultatene, vant Intel 8080, og dermed ble denne valgt som prosessor for knutepunktprosjektet.

 

Knutepunktprosjektet ble etablert som et samarbeidsprosjekt mellom FFI og Standard Telefon og Kabelfabrik (STK).  Per Oddvar Hagen fra IK ble leiet inn som deltaker i et programmeringsteam sammen ned Kjell G. Knutsen og H.P. Jacobsen fra FFI.  Etter en tid kom Jens Gjerløw fra STK med i utviklingen.  Han hadde nettopp fullført sitt lic.techn. arbeid ved NTH, og tilførte prosjektet grundige teoretiske kunnskaper om signalering og trafikkteori.

 

I systemer som dette var det helt nødvendig å ha et effektivt styresystem i mikroprosessoren.  Per Oddvar foreslo å benytte den samme monitoren var utviklet til MSI- 70U.  Det ble gjennomført flere intense møter med Per Oddvar og Martin Vånar for å overbevise Jens Gjerløw om at monitoren var den rette for systemet, og til slutt ble den valgt.

 

I ettertid ser vi at vi vi burde ha etablert en ”Intellectual Property” verdi for denne monitoren.  Det er litt interessant å tenke seg en liten royalty betaling for hver gang den er blitt brukt!

 

I FFIs historiehefte nr 3 kan vi lese: Flere heldige omstendigheter gjorde at den teknikken som ble valgt har vært vellykket og konkurransedyktig.  For det første var tidspunktet slik at det var mulig å forutse at brukbare mikroprosessorer ville bli tilgjengelig på markedet i løpet av de første to år.  For det annet kom prosjektet til å få noen meget dyktige og sterkt motiverte medarbeidere.  Dette gjaldt spesielt utviklingen av programmene for sentralen, som fikk navnet ”knutepunkt”.

 

Utviklingen ble fullført for FFIs vedkommende i 1975 med en del overbevisende demonstrasjoner.  Deretter ble industrialiseringen ved STK ført videre under ledelse av bl.a. Jens Gjerløw.  Videreføringen resulterte i flere produktserier som i mange år har vært viktige for STK.  Mange store nett i bedrifter, statsinstitusjoner og i Forsvaret i Norge og i andre land har i dag basert seg på knutepunktsteknikken.

 

 

 

 

 

 

FFI-prosjekter

KRYPTO kommunikasjon

 

 

En viktig del av IKs historie fra FFI er kryptokommunikasjon og samarbeid med E-staben

Her følger utdrag fra FFIs historie:

 

SNOOPY

Fra 1973 til 1975 gjennomførte FFI utviklingen av et kombinert applikasjons- og kommunikasjonsprosjekt for Forsvarets overkomando/Etterretningsstaben (FO/E).  Bakgrunnen var at FO/E hadde utvidet sin tekniske innsamlingskapasitet og hadde behov for å utveksle sensordata mellom ulike stasjoner for signalprossesering og analyse.  Det var viktig at dataoverføringen av sensordataene skjedde i sann tid og med neglisjerbar forringelse av kvaliteten.  Og, som vanlig i etterretning, var det viktig at ikke uvedkommende kunne lese hva som gikk på linjene.  Det krevdes altså kryptering.  Videre lå det en utfordring i at datamengdene som skulle overføres var så store at en enkelt overføringskanal ikke hadde tilstrekkelig kapasitet.  Flere kanaler måtte flettes sammen, og disse kunne rutes over forskjellige rutestrekk og dermed gi forskjellig forsinkelse.

 

Prosjektet med kodebetegnelsen SNOOPY ble ledet av Tore Lund-Hanssen og prosjektet gikk ut på å skrive spesialtilpasset programvare for FO/E samt bygge nødvendig maskinvare, som ble koblet til NORD 10 maskiner fra Norsk Data.  I dette prosjektet ble det utviklet både maskinvare og programvare.  Av sentrale medarbeidere på maskinvaresiden var blant annet Per Bøe Bækkevold, Tom Wahlberg og Terje Bølstad som alle etterhvert gikk over til Informasjonskontroll.

 

SNOOPY var et engangssystem så FFI ble med det totalleverandør direkte til Forsvaret av et fåtall systemer.  En kuriositet her er at helt i starten av prosjektet, da det kom daværende direktør Finn Lied for øret at vi ønsket å benytte NORD 10 datamaskiner fra Norsk Data og ikke SM3-maskiner fra KV, ble prosjektlederen kalt inn til Lied og fikk spørsmål om han hadde aksjer i Norsk Data.  Det hadde han ikke, og bruk av NORD 10-maskinen, som var SM3 overlegen, ble motvillig godkjent av direktøren.  Lied var jo klar over at NORD 1 var å sammenligne med SM3, man han visste kanskje ikke at NORD 10 var vesentlig sprekere.

 

Strengt hemmelig

På hele syttitallet var den kalde krigen på sitt mest intense, og SNOOPY var underlagt streng gradering.  Ingen måtte få vite hvor vi skulle når vi dro på tjenestereise, ikke engang reisekontoret, langt mindre vår egen familie.

 

SNOOPY II

Det første av SNOOPY-kommunikasjonssystemene ble i 1982/1983 bygget om for å kunne overføre data over linje med større kapasitet.  Ombyggingen ble foretatt på FFI/ Kjeller.  Tom Wahlberg sto for design av nøkkelgeneratordelen, men sluttet ved FFI for å begynne hos IK før systemet var ferdig uttestet.

 

Systemansvaret for SNOOPY ble så overtatt og systemet videreutviklet av IK fra midten av 1980-tallet.

 

COMPASS

Ut i fra de erfaringer en hadde oppnådd med suksessen med SNOOPY, og at det etter hvert ikke kunne gjennomføres sanntids dataoverføring mellom FO/Es radiostasjoner uten å gå via offentlige radiolinjer, ble det besluttet å utvikle et nytt kryptert datasystem for å tilfredsstille overføring av sanntids data samtidig som brukerne skulle få tilgang på lokale datatjenester.  Dette dannet grunnlaget for å utvikle COMPASS (Computer Assisted Data Communication System).  Noe av grunnlaget kom også fra de forskningsresultater som var kommet fra USA i forbindelse med utviklingen av ARPANET (senere Internet).

 

COMPASS var et sikkert datanettverk, som forbandt en rekke sambandsstasjoner.  Prosjektet startet i 1975 og ble forlenget flere ganger.

 

Også COMPASS var et sluttbrukersystem på samme måte som SNOOPY, og det var aldri meningen at systemet skulle industrialiseres.  Det innebar at FFI fikk et ansvar for systemet, også etter leveranse.  Dette var en noe uheldig effekt av både SNOOPY og COMPASS, og det var derfor en stor lettelse for FFI da Informasjonskontroll skrev kontrakt med FO/E på videreutvikling og oppfølging av systemene.

 

 

Maskinvare

En NORD 10-maskin med eksterne enheter som harddisk, papirbåndleser, kortleser, linjeskriver, dataskjermer og skrivende terminaler ble benyttet.

 

I tillegg ble det utviklet en spesiell COMPASS-maskinvare.  Wahlberg sto for design av nøkkelgeneratoren.  Erik Rosness hadde ansvaret for mikroprogrammet til et eget mikroprosessor styrt kommunikasjonskort i systemet.  Både Wahlberg og Rossness gikk senere til IK.

 

Programvare

Prosjektet gikk i korthet ut på å utvikle og implementere et operativsystem spesielt beregnet på datakommunikasjon.  Torstein Haugland arbeidet med operativsystemet COSMON.  Det var et ønske fra kunden at FFI utviklet et ”Sikkert operativsystem”.  Torstein hadde ansvaret for den første versjonen av COSMON operativsystemet.  En sentral person på prosjektet var Jon Letting, som overtok etter Torstein Haugland som delprosjektleder da han sluttet.  En annen dyktig medarbeider innen programvareutvikling var Bjørn Olav Steihaug.  Både han, Haugland, Letting og Wahlberg begynte senere hos Informasjonskontroll og arbeidet videre med COMPASS der.

 

Oppgraderinger

NORD 10-datamaskinene ble, etter at prosjektet var overført til Informasjonskontroll, byttet ut med NORD 100-maskiner.  IK fikk senere i oppgave å utvikle ny COMPASS maskinvare, som kunne kommunisere via et modem som var mange ganger så raskt som det opprinnelige 4800 baud modemet.  Installasjonen av dette begynte i 1988-89.

 

 

 

 

Her forventer vi mer informasjon om videreføringen i IK !!!!!.

 

Dettte er en jobb for Tom og Bjørn Olav

 

SNOOPY med PC’er

 

Fishlure

 

 

 

 

 

 

 

FFI-prosjekter

Martinus

 

 

Martinus var en programmerbar multiprosessor for signalbehandling som var ferdig i 1974. Høy kapasitet ble oppnådd ved at belastningen ble fordelt på 30 enkeltdatamaskiner / prosessorer.  Disse ble utviklet ved FFI og bygget opp av integrerte kretser og halvlederhukommelser.  De fikk tilført programmer og ble styrt av en minidatamaskin innkjøpt fra Norsk Data.  Kommunikasjon mellom datamaskinene skjedde via et system av flere felleslinjer kalt busser og ved en spesialisert ”protokollmaskin” tilknyttet hver prosessor.

 

Medarbeidere fra IK (bla Morten Hjelm) deltok i prosjektet som inneholdt store tekniske utfordringer.

 

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/3/3a/Multicomputer_1974.jpg/220px-Multicomputer_1974.jpg

 

 

 

 

 

 

 

FFI-prosjekter

CESAR

 

 

Cesar var en spesialisert maskin med særlig høy kapasitet for signalbehandling.  Den ble brukt for eksperimentell syntetisk aperture radar (SAR) fra satellitt. Den benyttet blant annet spesialutviklede integrerte kretser for såkalt systolic array teknikk.

 

Prototypen for CESAR ble utviklet på FFI.  IK overtok ansvaret for å industrialisere systemet.  Det gikk blant annet ut på å lage et komplett hardware system med kraftforsyning og kabinett.  Vi benyttet oss blant annet av en industridesigner på kabinettet og vi mottok merket for god design i i 1993

 

ikhist30.jpg

 

 

 

 

ikhist31.jpg

SAR prossesering

 

 

 

 

FFI prosjekter

Trykte kretskort

 

Parallelt med utviklingen av elektronikk og spesielt dataelektronikk på FFI foregikk det også en utvikling av kretskortteknikken i takt med utviklingen generelt i verden..  FFI bygde opp sitt eget laboratorieum slik at instituttet kunne ha kort vei fra design til prototyp.

 

Opprinnelig ble kortene laget ved at det ledende kobbermøsteret ble trykket på en tynn plate av bakelitt, men etter hvert ble kretsmønsteret fremstilt ved at man startet med glassfiberermerte plater med kobberbelegg hvor man etset vekk det kobberet som ikke skulle være med slik at kobberledningene sto igjen.

 

Etterhvert ble kompleksiteten økt.  Det ble lagt kobberbelegg på begge sider av kortet.  Man kunne borre hull hvor hullkanten ble belagt med kobber (gjennompletterte hull) slik at man fikk elektrisk forbindelse tvers igjennom kortet.  Og man kunne lage kort med flere lag med ledninger på hverandre.  Samtidig økte også kompleksiteten med tynnere ledninger og mindre avstand mellom lederne for å få plass til flere og mer kompakte kretser på et mindre areale.

 

Egentlig skal kort uten komponeneter betegnes mønsterkort, mens det er kort med påmonterte komponenter som skal kalles kretskort.

 

Per Bøe Bækkevold sluttet på IK i 1974, men hadde i flere år oppdrag for FFI som innebar konstruksjon av en hel del mønsterkort.  Gjennom dette arbeidet var han ofte i kontakt med mønsterkortlaboaratoriet på FFI og de personene som jobbet der.

 

Lederen het Per Bjarne Ødegaard og han hadde ambisjoner om å kunne starte en bedrift for produksjon av møsterkort.  De to Per’ene snakket sammen og koblingen til IK og AirContact gruppen ble etablert og firmaet Elplex ble startet opp i Heggedal i Asker.

 

Se ellers under delen om datterselskaper for å lese resten av historien.