IK historie:

 

Forsvarsprosjekter

(Sist endret 13/2-17)

 

Som en spinn-off fra aktivitetene på FFI kom Informasjonskontroll (IK) i direkte inngrep med andre deler av Forsvaret.  Spesielt ble det mye arbeid sammen med Forsvarets Fellessamband (FFSB) som etter hvert skiftet navn til Forsvarets tele og datatjeneste (FTD) og videre til FLO IKT som det heter i dag.

 

For FTD var det først og fremst prosjekter i forbindelse med FDN (Forsvarets Digitale Nettverk) som var mest arbeidskrevende.  Bakerst i denne delen finnes en beskrivelse av kommunikasjonssituasjonen i det norske Forsvaret i ”førdigital tid” (1970-tallet) og en del av historien som ledet til utviklingen av FDN.

 

I tillegg arbeidet vi i mange år for Forsvarets Overkommando med meldingssystemer mot NATO (ADATP3).

 

 

 

Historien med Forsvarsprosjekter er fremstilt i følgende avsnitt:

 

-          Forsvarets Digitale Nett (FDN)

 

-          Meldingsstandardisering i NATO

 

-          MELVIN meldingssentral

 

-          TEVA Taktisk evaluator for Sjøforsvaret

 

-          TAPU Tape and Punch Unit

 

-          SKOFF (Sikkerhetsmessig Konfigurasjonsdatabase For Forsvaret)

 

-          SuperCodar Signalbehandling

 

-          Bakgrunnen for Forsvarets Digitale Nett

 

-          KRYPTO løsninger

 

 

 

 

 

 

Forsvarsprosjekter:

Forsvarets Digitale Nett

 

Forsvarets digitale nett (FDN) er et moderne telenett som brukes til informasjonsutveksling mellom alle Forsvarets enheter i Norge og i utlandet.  Det vil si formidling av alle data- og teletjenester innen Forsvaret.

 

IK hadde sentrale roller under utarbeidelse av spesifikasjoner, implementering og prosjektledelse ved implementering og drift av FDN fra 1980 og frem til århundreskiftet.

 

Hovedaktivitetene for IK var:

-          Spesifikasjon av nettes tjenester

-          Prosjektledelse ved implementering av nettet

-           Mottakskontroll av funksjonalitet

-          Utbygning og idriftsettelse av nye sentraler.

-          Nedbygging i forbindelse med reduksjoner i Forsvaret

 

Den konkrete utbyggingen av Forsvarets digitale nett(FDN)

I slutten av 1977 fikk IK i oppdrag fra Teledirektoratet å utarbeide forslag til spesifikasjoner for digital tjenesteintegrert hussentral installasjoner.  De som deltok fra IK var Terje Bølstad, Svein Skaar, Per Oddvar Hagen, Torstein Haugland og Martin Vånar.  I slutten av 1978 var rapportene ferdige.

 

Informasjonskontroll AS (IK) var på rett sted til rett tid i 1978 da Martin Vånar holdt et foredrag om pakkesvitsjing med X.25 protokoll for ledere i Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Forsvarets Fellessamband (FFSB), de sistnevnte var ansvarlig for all telekommunikasjonen i Forsvaret.

 

I 1978 opprettet Forsvaret en gruppe bestående av teknisk personell fra FFI, FFSB og fra IK, som fikk i oppdrag å utarbeide et konsept for et nytt digitalt nett.  Utgangspunktet var at Forsvaret er avhengig av å få frem riktig informasjon til de enkelte avdelinger i Forsvaret på en sikker måte.  Den tekniske utvikingen ville etter hvert stille større krav til overføring av informasjon mellom de enkelte avdelinger både basert på datakommunikasjon og telefoni.

 

I februar 1979 fikk Martin Vånar spørsmål fra FFSB om IK ønsket å være med å utarbeide anbudsdokumenter for Forsvarets digitale nett (FDN).  Oppstartsmøtet var på Lillehammer hotell og så var vi i gang.

 

Forsvaret utarbeidet operative og sikkerhetsmessig krav til det digitale nettet.  Etter at Forsvaret hadde godkjent konseptet ble det etablert en prosjektgruppe med representanter fra FFI/FFSB og IK.  IK fikk kontrakt med FFSB som hadde prosjektledelsen.  Martin Vånar og Per Oddvar Hagen var IKs representanter i dette arbeidet.

 

Kravet til FDN var at det skulle formidle telefoni og datainformasjon til alle avdelinger i Forsvaret på et sikkerhetsmessig nivå som Forsvaret hadde spesifisert.  Forsvaret hadde etablert et radiolinjenett som også skulle effektiviseres i forbindelse med utbygningen av FDN.

 

Spesifikasjonsarbeidet startet opp i 1980.  Utviklingen av datakommunikasjon var i ”støpeskjeen” og det var derfor viktig for prosjektgruppen å få en forståelse av i hvilken retning konseptene for datakommunikasjon ville gå.  Prosjektgruppen skaffet seg denne informasjonen blant annet ved å besøke de største produsentene av kommunikasjonsløsninger i både USA og Europa.

 

Spesifikasjonsarbeidet foregikk i 1980 og 1981.  Konseptet vakte stor interesse i Brussel i NATO’s tekniske høyborg.  Det ble opprettet en arbeidsgruppe bestående av representanter for flere NATO land og Norge.  Dette var nødvendig for at NATO’s kommunikasjonssystemer skulle kunne kommunisere med FDN når det ble operativt.

 

Det var mange utfordringer til et sikkert digitalt nett i Forsvaret.  Nettet skulle formidle et nødvendig utvalg av tjenester for så vel telefoni som datatjenester.  I de operative kravene var det lagt stor vekt på nettets overlevelsesevne og drifts- og vedlikeholdsdelen av systemet.  Disse kravene gjorde, sammen med krav om kryptering av kommunikasjonen, at det ble lange dager med teknisk verifisering og spesifikasjon av løsninger.

 

I 1982 ble det inngått en kontrakt om leveranse av transittnettet med Standard  telefon og kabelfabrikk (senere omdøpt til Alcatel og Thales).  Leveransen bestod av linje- og pakkesvitsjer og drifts og vedlikeholdsdelen.  Det var viktig for Forsvaret at det ble en leverandør som var etablert i Norge som fikk kontrakten.

 

Etter at kontrakten på transittnettet var på plass ble det etablert en gruppe bestående av personell fra FFI/FFSB og fra IK som utarbeidet spesifikasjon for det regionale nettet som skulle implementeres i den enkelte forsvarsleir.

 

 

 

Teknologisk utvikling.

Kontrakten med Standard telefon og kabelfabrikk er basert på en lang historie helt fra 1972 hvor FFI startet utviklingen av et PCM system.  To ansatte hos IK Per Oddavar Hagen og Hans Risberg var sammen med ansatte fra STK med i prosjektgruppen på FFI som var ansvarlig for utviklingen av det såkalte ”knutepunktsprosjektet”(se FFIprosjekter).  I 1976 var et system i prøvedrift.

 

 

Idriftsettelse av FDN.

I driftsettelse av de første transitt svitsjene til FDN startet opp i 1983, og resten av transittsvitsjene ble levert i løpet av de neste 5 årene.  Deretter ble regionalsentralene idriftsatt.

 

Et viktig element i utviklingen av FDN var verifisering/utesting av de enkelte tjenester som nettet skulle yte.  Forsvaret etablerte et prøvenett for å kunne verifisere tjenesten før de ble idriftsatt.  IK’s personell hadde en sentral rolle i verifisering av programvaren til FDN (hvem da).

 

 

IK’s oppgaver med FDN

For IK var engasjementet i FDN det største enkeltprosjekt IK har vært involvert i.  Oppgavene bestod i:

-          deltakelse i spesifikasjonsarbeidet av FDN transitt og regionnett

-          prosjektledelse i flere år ved implementering av FDN

-          verifisering av tjenester.

 

I perioder var det opptil 8 personer fra IK engasjert på full tid over flere år.

 

Kontrakten med Standard Telefon og Kabelfabrikk be inngått i 1982. Et viktig området som det ble lagt mye vekt på i spesifikasjonsarbeidet var Drifts – og Vedlikeholds delen av FDN.

Kontrakten som Forsvaret inngikk med STK var basert på spesifikasjonen for FDN transittnett.  Grunnprinsippene i det tilbudte systemet var basert på PCM svitsjing og styringssystem som var utviklet i Knutepunktprosjektet i samarbeid med Forsvaret, STK og EB.

 

Etter at kontrakten med STK om transittnettet var inngått startet arbeidet med spesifikasjon av FDN lokalnett (FDN II).  IK hadde en sentral rolle i dette arbeidet.  Her deltok Martin Vånar, Per Oddvar Hagen, Hans Risberg, Eilov Frøysadal, Knut Dale og flere fra IK.  STK fikk også denne kontrakten basert på spesifikasjonen for FDN II.

 

Forsvaret etablerte et prosjekt for rasjonalisering av Meldingstjenesten i Forsvaret. I spesifikasjonsarbeidet av den nye meldingstjenesten fikk IK i oppdrag å være med i et spesifikasjonsteam styrt av FFI.  Eilov Frøysadal fikk en sentral rolle i spesifikasjonsarbeidet fra IK.  Leveransekontrakten med STK på transittnettet forutsatte at Forsvaret fikk etablert et prøvenett hvor alle nye programvare-funksjoner ble testet før de ble implementert i det operative nettet.

 

Testene var svært omfattende og ble foretatt i nært samarbeide med leverandøren.  Hans Risberg hadde en sentral roll som prosjektansvarlig for verifikasjon av nye funksjoner.

 

I 1990 årene var Per Oddvar Hagen prosjektleder for implementering av FDN prosjektet for Forsvaret.  I denne oppgaven ble han kjent med Forsvarets driftspersonell over hele hele landet.

 

Siste oppgave innen FDN prosjektet var å idriftsette kryptosystem i Forsvarets digitale nett.

 

I slutten av 1990 årene var FDN installert i hele Forsvaret.

 

Rundt år 2000 begynte Forsvaret å vurdere tiltak for rasjonalisering av Forsvaret.  Dette resulterte i at en rekke leire/baser og tekniske installasjoner skulle nedlegges.  Forsvaret startet et prosjekt for å foreta nedbyggingen på en kontrollert måte.  Også i dette arbeidet fikk Per Oddvar Hagen en sentral rolle, og dette pågikk helt til Per Oddvar ble pensjonert i 2007.

 

Det betyr at IK og Per Oddvar var sentral både i opp- og nedbygging av Forsvarets Digitale Nett.

 

 

 

Forsvarsprosjekter:

Meldingssystemer i NATO (ADATP3).

 

Parallelt med utbygging av FDN i Norge pågikk det arbeider med å kunne kommunisere mellom de ulike internasjonale aktørene.  En viktig del av dette var å etablere standarder til operativ bruk i fredstid, og i aktiv strid.  Det var svært viktig at det ikke var tvil om tolkningen av meldingers innhold, når disse utveksles mellom deltagere fra ulike nasjoner.

 

Knut A Korsvold fra IK ble leiet inn av Forsvaret og var norsk representant i standardiseringsutvalg i NATO.  Han arbeidet med dette for Forsvarets Overkommando i en årrekke til han ble syk i 2004 og døde et par år senere.

 

 

 

 

 

 

Forsvarsprosjekter:

MELVIN meldingssentral

 

En av våre kunder i Forsvaret hadde behov for en automatisering av en meldingssentral. 

 

Utfordringen for operatørene var å sortere og videresende elektroniske meldinger basert på innhold, format, gradering osv.  Tidligere var sambandssentralene basert på telefax hvor meldinger på papir ble sortert og videresendt i organisasjonen med internpost.  Nå skulle videredistribusjonen skje både elektronisk og mest mulig automatisk.  I tillegg var det en rekke hensyn å ta når det gjalt sikkerhet i og omkring systemet.

 

Sammen med kunden utviklet vi et konsept basert på å utarbeide scripts for å spesifisere innhold for så å sammenligne disse med faktiske meldingene for å finne passende match.  Det ble kontinuerlig utarbeidet nye scripts avhengig av løpende behov.

 

I figuren nedenfor er konfigurasjonen illustrert:

 

 

 

Systemet ble utviklet over flere år og det ble arbeidet etter en fleksibel utviklingsmodell som var langt forut for sin tid.  Vi utviklet små biter ad gangen og kunden var med og testet hele tiden.  På den måten klarte vi å tilpasse oss behovet uten å vikle oss inn i vanskelige kravformuleringer.  Ingen hadde laget dette før.  Ingen visste helt hva de skulle ha, men ved at kunden fikk prøve ut løsningsforslagene etterhvert som de forelå, ble det enkelt å optimalisere og tilpasse implementeringen.

 

Prosjektet startet i 1988, og er i fortsatt i full kontinuerlig drift, og det pågår stadig nye vedlikeholdarbeider og oppgraderinger.

 

For IK har MELVIN både vært et referanseprosjekt som vi har kunnet vise til ovenfor andre kunder,  og det har vært med å danne det tekniske fundamentet for mange andre senere prosjekter.

 

 

 

 

 

 

Forsvarsprosjekter:

TEVA Taktisk evaluator for Sjøforsvaret

 

For kystartilleriets 3 nye fort i Troms fikk vi tidlig på 1990 tallet i oppdrag å vurdere utviklingen av en Taktisk EVAluator for Sjøforsvaret.  Vi satte opp et forslag basert på ideene som tok form inne i hodet til Svein Sæther.  Han klarte å overbevise Svein Nielsen i Sjøforsvaret om at dette var lurt og vi ble enige om å starte et prosjekt.

 

Konseptet var ganske originalt, og vi kjenner ikke til om noe lignende er laget hverken før eller siden.

 

Utgangspunktet var at det ble etablert et sett med topografiske kart for området omkring fortet.  Topografien var imidlertid ikke geografisk topografi, men illustrasjon av styrker og svakheter.  Ved å summere sammen kartene ble de mulig å foreta taktiske evalueringer av situasjoner med fremskrivning i tid og ”hva, hvis” betraktninger.  Siden dette dreier seg om et kystfort er det jo fartøysbevegelser det handler mest om.

 

Noen eksempler på illustrasjoner:

-          et minefelt var en styrke der hvor det ligger i forhold til fiendens fartøyer, men en trussel mot egne fartøyer.  Fiendens fartøyer på vei mot minefeltet er altså ingen stor trussel med mindre det dreier seg om en minerydder.  Mens det å dirigere egne fartøyer i sammen område er langt mer krevende.

-          Den store langtrekkende kanonen har et topografisk styrkekart med høye verdier i kanonens skytefelt og med høyere verdier jo nærmere på grunn av øket treffsikkerhet.  Vurdering av når man starter beskytning av et inntregende fartøy må da forholde seg til treffsansynlighet holdt opp mot ammunisjonsforbruk holdt opp mot fartøystype.

-          Fortet var også bestykket med annet skyts for eksempel torpedobatterier som det var naturlig å bruke til sitt spesialområde.

-          Et landgangsfartøy på vei mot en sandstrand vil være en stor trussel, mens hvis det er på vei mot en steinete og bratt kyst behøver det ikke være så viktig.  Det vil også være et spørsmål om hvilket skyts som er best egnet for bruk mot slike fartøyer.

-          Hvis det befant seg flere mål innefor engasjementsområdet, måtte evalauatoren forholde seg til treffsansynlighet, avstand, skytehastighet samt omstillingstiden med å flytte kanonen fra ett mål til et annet.

 

Ved å sammenholde alle kart basert på den aktuelle situasjonen var det så mulig å få opp et taktisk bilde som illustrerte trusler og styrker.  Situasjonen kunne så fremskrives i tid basert på ekstrapolering av eksisterende bevegelser eller man kunne sette inn endrede bevegelser og forventede resultater av utført beskytning.

 

Systemet ble installert og vi høstet stor interesse.  Vår man i Sjøforsvaret gjorde en god jobb med å tilpasse det praktiske behovet.

 

Vi var på besøk på et av fortene.  Det var fantastiske installasjoner.  Det var gravd (sprengt) ut nedover i fjellet en 7 etasjers høy ”bygning” som hvilte på gummiføtter i bunnen av gropa.  Oppover i etasjene var det forlegning, operasjonsrom, lager osv og på toppen satt den store kanonen.  Det var ialt 3 fort strategisk plasert for å beskytte mot en sjøveis invasjon fra nordvest.

 

Så skjedde det at strategien ”Forsvaret av indre Troms” ble avviklet.  Alle de tre nybygde, flotte fortene ble avviklet (et avdem ble til og med fyllt med betong ryktes det), og TEVA fikk dessverre ingen utbredelse.

 

Svein Sæther døde jo også et par år senere, så det meste av tankegodset forsvant med ham.

 

 

 

 

 

Forsvarsprosjekter:

TAPU Tape and Punch Unit

 

I store deler av Forsvaret brukes det utstyr hvor det inngår kryptering av data.  For å kunne gjøre dette er det behov for kryptonøkler.  I Forsvaret utstedes disse nøklene sentralt, distribueres under et kontrollert regime, hvoretter nøklene gjerne destrueres etter bruk.  Nøklene skiftes ut med visse mellomrom som en del av den totale sikkerhetsvurderingen.

 

I en god del utstyr leses nye nøkler ved hjelp av hullbånd (paper tape).  Det vil si at det hele tiden må genereres nye hullbånd som inneholder nøkler for spseifikke utstyr.

 

For å hjelpe til med å sikre at nøklene er korrekte (ikke inneholder feil helt nede på bit-nivå) fikk vi i 1994 i oppdrag å lage et utstyr som kunne ta vare på dette kvalitetsnivået.

 

Kryptonøkler er jo også tidligere produsert ved hjelp av en Tape Punch.  For å øke tilliten til kvaliteten bygget vi punchen inn i et system for å kontrollere at alt går riktig for seg.  Systemet inneholder en tape-leser, en printer og en optisk avlesningsenhet.  Tape-leseren kontrollerer at hullene er riktig punchet.  Printeren skriver en tekst på papirbåndet for å identifisere den enkelte nøkkel og den optiske leserenheten kontrollerer at teksten er blitt riktig og tydelig skrevet.

 

Dette ble et morsomt og mekanisk ganske krevende utstyr som fikk navnet TAPU (Tape and Punch Unit).  Utviklingen foregikk under Kongsberg perioden, og det ble levert et antall enheter.  Da Kongsberg IK opphørte kom prosjektet i en lei knipe som etterhvert ble løst ved at IK tok på seg et vedlikeholdsoppdrag for Forsvaret.

 

 

IKhist41.jpg

Tapu med punch til høyre og oppspoling til venstre

 

Det har i lang tid vært snakket om av papirbåndnøkler skulle erstattes av elektroniske løsninger.  Så lang har vi hatt vedlikeholdsavtale på TAPU siden 1998.  Vi ser vel for oss at vi skal kunne feire 20-års jubileum for denne før vi gir oss.

 

Underveis har prosjektet bydd på mange utfordringer.  Først og fremst har punchkvaliteten vært en stor utfordring.  Brukeren har forsøkt med ulike kvaliteter papir fra et etterhvert minkende antall leverandører av slik tape.  Det har vist seg at enkelte papirkvaliteter har bevirket stor slitasje på punchenhetene.

 

Hos IK har Ragnar Halgunset og Tom Wahlberg stått for arbeidet med vedlikehold av TAPU.  Justering av punchene har vært svært kritisk for å sikre stabil nøkkelproduksjon.

 

Komponentene som inngår i produktet har jo ikke lenger noe marked, så tilgangen på reservedeler har etterhvert blitt meget vanskelig.  Den viktigste delen er selvfølgelig FACIT tape punch.  Denne ble produsert av FACIT AB i Sverige og har vært et anerkjent produkt over hele verden, men et sviktende marked førte til at FACIT første ble solgt til Ericsson og senere (1998) avviklet.  Det vil si at produksjonen var slutt nesten samtidig med at TAPU ble tatt i bruk.

 

Noe av det samme skjedde noe senere med printeren som var bygget inn i TAPU og også kameramodulen.  Tape-leseren derimot var egenutviklet og implementyert på et kretskort og kunne lett etterproduseres.

 

Som en del av vedlikeholdsoppdraget klarte vi å overbevise kunden om at TAPU trengte en oppgradering.  Det gjalt både en del mekaniske detaljer og også programvaren som styrte enheten og kommuniserte med den overordnede programvaren hos brukeren.

 

Vi fikk også i oppdrag å produsere flere enheter for leveranse både i Norge og til ”vennligsinnede” land.  Sammen med oppgraderingen ble det derfor en del løpende aktivitet med TAPU.

 

Jakten på reservedelere ble ganske fascinerende.  FACIT punchen ble ikke lenger produsert, men det viste seg å være et ganske frodig bruktmarked ”der ute”.  Det hele lignet litt på det som er tilfelle for Folkevognbobla.  Det var ingen produksjon av nye FACIT enheter, men det var mye brukt å få.  Det fantes både ubrukte fra berdskapslagre og såkalt ”rekondisjonerte”.  Det var tydeligvis noen som gjorde et levebrød av å ovehale gamle FACIT puncher.

 

Forsvaret hadde også tenkt langt ved anskaffelsen av TAPU.  De hadde kjøpt inn noen ekstra punchenheter som sto på et lager et eller annet sted i Norge.  Under reservedelsjakten tok vi opp dette med våre kontakter i Forsvaret, men ingen visste hvor punchen var blitt av.  Ved en ren tilfeldighet kom det opp en forspørsel om de kunne kastes i forbindelse med en opprydding i et lager på østlandet et sted.  Heldigvis ble dette stanset og disse punchene har kommet godt med i vedlikeholdsarbeidet.

 

Reservedeler var et litt større problem, men også dette løste seg da vi kom i kontakt med Karl-Axel Axelsson i Åtvidaberg i Sverige.  Han var pensjonist og en av de siste som arbeidet på FACIT fabrikken, og han hadde kjelleren full av reservedeler som han hadde fått (tatt) med seg da fabrikken ble nedlagt.  Hos ham fikk vi kjøpt både moduler og enkelte deler, for eksempel punchenåler som er det stempelet som stanser ut hullet i papirbåndet.  Ragnar Halgunset ble etterhvert meget dyktig på finmekanisk arbeid når vi måtte skifte slitne punchenåler i TAPU enhetene.

 

Vi fikk tilsendt deler fra svensken flere ganger, men etter noen år ønsket han å avslutte virksomheten og vi fikk lov å reise (Tom og Ragnar) over og forsyne oss av restlageret hans.  Hans eneste forbehold var at han måtte holde tilbake det som det lokale museet var interessert i .  Vi kjøpte ut resten, fylte opp bilen og tok det med til Norge.  Vi regner med at vi nå har punchedeler som rekker livet ut for TAPU.

 

Printeren i TAPU var produsert av EPSON, men også den gikk ut av assortementet deres.  Etter ny leting på internet fant vi en produsent med adresse langt øst for oss, som tydligvis hadde overtatt produksjonsrettighetene og kunne levere printere som var nøyaktig like.  Etter enighet med Forsvaret kjøpte vi inn 10 printere som viste seg å være fullt brukbare.

 

I skrivende stund (2016) er TAPU inne i en trygg og god periode.  Vi får jevnlig inn enheter til vedlikehold, smøring og justering, og vi skifter ut slitedeler fra vårt rikholdige lager.  Dette lageret overtok for øvrig Forsvaret eierskapet av for noen år siden og vi fakturerer nå lagerhold som en del av vedlikholdet.

 

 

 

 

 

Forsvarsprosjekter:

SKOFF Sikkerhetsmessig konfigurasjonsdatabase for Forsvaret

 

Som det fremgår av navnet er dette voldsomt hemmelig.  Rent teknisk er dette en database med web-klienter som gjør det mulig å holde orden på konfigurasjonsdata i Forsvarets kommunikasjonssystemer.

 

Vi tok over jobben fra Forsvarete tele- og datatjeneste sammen med at vi ansatte to soldater som hadde startet arbeidet mens de avtjente verneplikten hos FTD.  Dette var jo litt spesielt, men illustrerer hvor gode relasjoner vi hadde til Forsvaret og at vi kunne innfri både teknologiske og sikkerhetsmessige krav.

 

Systemet er fortsatt i bruk i Forsvaret

 

 

 

 

 

Forsvarsprosjekter:

SuperCODAR

 

SuperCodar er navnet på et prosjekt hvor vi kanskje hadde vår største mulighet noen gang internasjonalt til både økonomisk og teknisk suksess.  Desverre oppnådde vi ikke dette, men historien ble meget innholdsrik og er en god illustrasjon av hvor vanskelig det er å lykkes selv med en unik teknisk løsning, hardt arbeid og gode kontakter.

 

Bakgrunnen var følgende:

Ubåter er utvilsomt et av de farligste våpen som finnes.  Det være seg ubåter med interkontinentale raketter, eller ubåter laget for å senke andre skip.  Å vite hvor motpartens ubåter til enhver tid befinner seg, og å kjenne ytelsene til disse er derfor er av største viktighet.

 

Under den kalde krigen bygde Sovjetunionen ubåter i Murmanskområdet, og de drev en betydelig utprøving av dem i Barentshavet.  Flåtebasene i Murmansk var utgangspunktet for den Sovjetiske patruljering av både av Atlanterhavet og nordpolbassenget.

 

Et av de betydelige norske bidrag til NATO var overvåking av den sovjetiske ubåt-aktiviteten.

 

Norge hadde en skvadron Orion patruljefly, hydrofoner montert på bunnen ute i havet, og vi brukte andre metoder for til enhver tid å vite hvor de russiske ubåtene befant seg.  Overvåkningsaktiviteten ble utført av Etterretningstjenesten.  FFI utviklet utstyr for formålet.  Lydia og Snoopy er eksempler på slikt utstyr

 

FFI arbeidet også med teoretiske modeller for ubåtdeteksjon og det vakte internasjonal oppmerksomhet da forsker Finn Bryhn ved FFI avdeling for undervannskrigføring utviklet et system for adaptiv akustisk deteksjon.  Systemet økte deteksjonsevnen til et hydrofonbasert deteksjonssystem ved at det plasserte «nullene» i sidelobene i de retninger hvor det var uønskede støykilder.  En svakhet ved systemet var at hvis ikke systemet kjente peilingen til målet med stor nøyaktighet ville støyen fra målet bli oppfattet som en regulær støykilde og systemet ville plassere en «null» i den retningen og målet ville dermed ikke bli detektert.

 

 

Dr. Knut Bakke ble ansatt hos IK i 1983.  En vårmorgen i 1984 ringte han Martin Vånar og fortalte at han hadde funnet en matematisk metode med samme egenskaper som Bryhns adaptive beamforming, men uten den ovennevnte svakheten. 

 

Martin Vånar oppfattet øyeblikkelig storheten i metoden og de to ble enige om at Bakke skulle beskrive metoden i et dokument, og så skulle de presentere den for direktør Klippenberg som skulle overta som direktør på FFI etter Finn Lied.

 

Hydroakustisk beamforming, U-båt søk

 

 

Underhånden ble det tatt kontakt med den amerikanske ambassaden som ikke var uinteressert.  Bakke informerte sin gamle venn admiral Dempster Jackson som foreslo navnet SuperCODAR, navnet ville minne eldre offiserer på et tidligere amerikansk ubåt deteksjonssystem som het Codar.

 

Arbeidet fastla en del teknologiske nyvinninger:

-          Bakke satte i gang med utvikling av det teoretiske grunnlag i en viss grad hjulpet av Asgeir Nysæter og Per Ove Husøy.  Etter hvert som arbeidet skred frem ble det klart at systemet hadde flere bemerkelsesverdige egenskaper:Teknikken var anvendbar både for akustiske og elektromagnetiske bølger

-          Et system ville ikke være beheftet med de svakheter som adaptiv beamforming hadde med hensyn til å plassere målet i en «null» i detektorens sidelobe mønster

-          En detektor ville «se» omnidireksjonelt, noe som ville muliggjøre bistatiske radarer og aktive sonarer. 

-          Et cluster av N sonobøyer ville oppnå en deteksjonsrekkevidde på N ganger rekkevidden til én sonobøye, dvs dekke et areal på N^2 større enn det en oppnådde med én bøye.  Det ble senere utarbeidet teknikker for å etablere geometrien til bøyene slik at en kunne peile støykildene fra clusteret.

-          En SuperCODAR radar vil ha en annen mekanisme for deteksjon og vil kunne ha en mye lengre integrasjonstid enn konvensjonelle radarer.

 

IK utviklet også et PC program som prosesserte data fra mindre akustiske passive antenner med imponerende resultater.  Tilliten til teknikken var stor da IK for første gang presenterte den for FFI.  Skuffelsen var enorm da instituttet viste liten eller ingen interesse for konseptet. Både Bakke og Vånar forsto at SuperCODAR måtte være et fantastisk produkt.

 

Bakke kontaktet sin gamle arbeidsgiver E-staben og vi fikk en mindre utprøvingskontrakt knyttet til bruk av SuperCODAR prosessering av data fra sonarbøyer.  Resultatene viste SuperCODARs egenskaper, men ettersom E-staben benyttet FFI for sin utvikling og ettersom FFI var uinteressert ble det ikke noen videreføring av prosjektet.

 

Bakke kontaktet også en av sine gamle bekjente, tidligere forsvarsattache ved den amerikanske ambassaden Bill Hayes som da arbeidet i Martin Marietta.  Martin Marietta var ikke uinteressert og så fulgte en periode med mange reiser til USA for å få etablert en avtale.

 

I parallell tok IK kontakt med US Naval Research Laboratories via deres London kontor.  En mindre kontrakt kom i stand mellom IK og Martin Marietta og en større utprøving ble planlagt, bla. med sjøprøver både i Atlanterhavet og utenfor Hawaii.

 

 

Da kom det et skarpt skudd for baugen.  Kongsberg Våpenfabrikk brøt CoCom reglene (Coordinating Committee for Multilateral Export Controls).  De hadde solgt en verktøymaskin til Sovjetunionen som ville kunne lage ubåtpropeller som var vesentlig bedre når det gjalt propellstøy enn dem de hadde laget tidligere.  USAs forsvarsdepartement ble rasende og terminerte alle kontrakter USA hadde med Norge. 

 

Også Japanerne hadde brutt reglene og deres kontrakter ble også kansellert.  Vi hadde flere møter med Admiral Schmidt og ble rådet til å be statsministeren å gjøre som den japanske allerede hadde gjort – be om unnskyldning.  Da ville også vi få gjennopprettet vår kontrakt.  Statsministeren ville ikke det,

 

Denne blokaden varte et års tid og IK, som hadde investert betydelig i systemet måtte bare avskrive dette som tapt.

 

 

Vi gjorde flere forsøk på å finne kunder til produktet uten å lykkes.

Et siste markedsførings fremstøt ble foretatt mot U. S.Naval research Laboratory.  Via deres representant i London ble det etablert et møte i Washington.  Vånar møtte sammen med representanter fra Lockheed Martin og presenterte systemet.  Presentasjonen var meget vellykket.

 

Kort tid etterpå kom det et brev fra Lockheed Martin til FFI med forespørsel om de kunne være mellomledd i et samarbeid mellom Lockheed Martin og IK.  FFI besvarte ikke brevet fra Lockheed Martin og det hele døde hen.

 

Et par år senere presenterte Lockheed Martin et nytt produkt, en bistatisk radar som ble kallt Silent Sentry.  Under et besøk hos Lockheed Martin ble Grim Gjønnes fortalt at Silent Sentry var basert på SuperCODAR prosessering.

 

 

Et kongelige innslag i SuperCodars historie.

IK ble i sin tid invitert av FMV (Försvarets materielverk) i Sverige for å diskutere deteksjon av U-båter, og vi lurte lenge på hvorfor vi var invitert. 

 

Lenge etterpå i et møte med General Sven Hauge, så fortalte han hvorfor.  Hauge hadde vært i Sverige for å motta en militær orden.  Under middagen på en marinebase i nærheten av Hårsfjorden, fløy det stadig helikoptere over basen.  Hauge spurte om grunnen til flygningene, og fikk vite at de jaget en ukjent U-båt.  Han mente at dette ikke var måten å gjøre det på, men gav ellers ingen råd. 

 

Da han neste dag var i audiens hos den svenske kongen var også adjutanten tilstede.  Han refererte gårdsdagens møte, og nevnte at General Hauge ikke hadde fortalt hva de gjorde galt.  På spørsmål fra kongen om hva de skulle gjøre, svarte Hauge at de skulle kontakte IK.  Derfor var vi invitert.

 

 

Martin Vånar skriver i ettertid om SuperCodar prosjektet:

”Jeg blir fremdeles ganske iritert når jeg nå leser ”bi-statisk” brevet fra Lockheed  Martin (datert 5. mai 1997) til FFI om i gjen”.  Brevet forble ubesvart fra FFI.

 

Ettersom de ikke fikk noe svar fortsatte Locheed Martin  å utvikle the “silent”radar på egen hånd.

 

I det omtalte brevet gir Locheed Martin i sin henvendelse til Office of Naval Research uttrykk for at det var stor interesse for systemet, selv om finansiseringen ikke nødvendigvis var på plass.

 

På Lockeed Martins hjemmeside om Silent radar ser vi i ettertid at det er slående hvor likt dette er beskrivelsen av SuperCodar funksjonaliteten, og når det gjelder timing, så ser vi at dette er fra 1998, et drøyt år etter FFI – brevet.

 

Det var selvfølgelig ikke heldig for prosjektet at KIK (Kongberg IK) gikk i oppløsning i løpet av høsten 1997.  Vår evne til å følge opp prosjektet ble kraftig svekket da, og den styrke vi hadde som en del av Kongsberg Gruppen ble også borte med dette.

 

Det som synes klart er at hvis vi hadde hatt kraft og styrke til å representere SuperCodar på riktig måte, og dessuten hadde hatt Norges viktigste fagmiljø; FFI i ryggen, kunne dette vært et verdifullt produkt for oss på et teknologisk høyt nivå og med et militært innhold med stor betydning og høy faglig prestisje.

 

 

 

 

 

Forsvarsprosjekter:

Bakgrunnen for Forsvarets Digitale Nett (FDN)

 

Forsvarets telekommunikasjonssystemer på 1970 tallet.

 

På midten av 1970 tallet hadde Forsvaret flere mer eller mindre uavhengige landsdekkende kommunikasjonssystemer:

-          Et halvautomatisert telefonsystem

Et manuelt og kryptert fjernskriver nett

NADGE systemet for KKI informasjon

Det NATO finansierte ACE high?

-          Mulighet til å rekvirere delere av Televerkets telekommunikasjonssystem hvis nødvendig

 

Som informasjonsbærere ble det benyttet radiolinjer og vanlige telefonlinjer.

 

Overføringsnettet

Det landsdekkende transmisjonsnett var i det vesentlige basert på radiolinjer.  Utvikling og produksjon av radiolinjeutstyr er en av de store norske suksesshistorier.  Utstyret ble utviklet på FFI under ledelse av Helmer Dahl, konstruksjonene ble overtatt av NERA AS som produserte og leverte utstyret.  Norge var tidlig ute med radioliner.  Det norskutviklede systemet ble demonstrert i 1950, mens den første operative link ble satt i drift i 1955, og radiolinje utbygningen var i hovedsak fullført i 1959 da stamnettet nådde Kirkenes.

 

De lokale spredenett var basert på vanlig kopperledninger.

 

Telefonnettet

Hovedsvitsjene i telefonnettet var basert på LM Ericssons datastyrte AKE utstyr.  Større staber hadde automatiserte PABXer, mens mindre avdelinger ble betjent av manuelle sentralbord.  Nettet var selvfølgelig analogt selv om enkelte linjer kunne krypteres, var dette så kostbart og tungvint og tale var så vanskelig å forstå at kryptering nesten ikke ble brukt.

 

Fjernskrivernettet

Nettet besto av ganske mange fjernskrivere.  Hver av dem var knyttet opp mot et ”tape relè senter”.  Fjernskriverne var relativt konvensjonelle, krypteringsteknikken som var utviklet av Oberst Rørholt ble ansett som umulig å dechiffrere.

 

Driften av fjernskrivenettet var svært personellkrevende.  I hovedsak benyttet alle kommunikasjonsnettene de samme bærere og totalt sett manglet kommunikasjonssystemene den redundans som ville være nødvendig i en krigssituasjon.

 

På midten av 1970 tallet fremsto Forsvarets kommunikasjonsnett som lite enhetlig, kostbart i drift og lite redundant.  Det var lett å se at morderne teknologi ville redusere disse svakhetene.

 

Nasjonale utviklingstrekk

På tross av mange eksempler på det motsatte, var det først på begynnelsen av 1970 tallet at påliteligheten av den digitale teknologi var så vidt anerkjent at datamaskinbaserte systemer ble akseptert som elementer i Forsvarets infrastruktur.  Datamaskiner er noe som virker når man ikke trenger dem, var en gjennomgående oppfattning.

 

Endringene kom gjennom to banebrytende prosjekter ved FFI.  Utvikling og deployering av ildlednings utstyret ODIN for feltartilleriet, og i enda større grad utviklingen av ildledningsutstyret MSI-70U for Sjøforsvarets Kobbenklassen undervannsbåter.

 

På FFI var det fremfor alt forskningssjef Karl Holberg og og forsker Yngvar Lundh som har æren for denne holdningsendringen.  FFIs interesse for digitale løsninger startet for alvor med utviklingen av datamaskinen SAM tidlig på 1960 tallet.  Ved å ”låne” penger fra Penguin prosjektet ble det utviklet en datamaskin som i enhver henseende ikke sto noe tilbake for de utviklinger man kjente i USA og UK.  SAM utviklingen gav i sin tur opphav til konstruksjon av en sifferdatamasskin for styring av satellittantennen på Råe i Sverige og senere til etablering av databedriften Norsk Data AS og produksjon av datamaskiner ved Kongsberg Våpenfabrikk.

 

Særdeles viktig for det som ble det endelige FDN var utviklingen av knutepunktsvitsjen på FFI.  Som ved alle de andre store datatekniske utviklinger ved FFI var det også her Yngvar Lundh som var hjernen bak ideen og prosjektleder.  Grunntanken var enkel:  En mindre datamaskin tilknyttet PCM utstyr kunne programmeres til å være en telefonsentral.  Svitsjenes lave pris ville muliggjøre et telefonnett som både kunne være fullkryptert og redundant.

 

Tanken var revolusjonerende og teknikken fant sin anvendelse i FDN og senere i TADCOM.  Etter at FFI utviklingen var over, ble de kommersielle rettighetene overlatt til Standard Telefon og Kabel AS.

 

Allerede i 1973 hadde Holberg greid å få NTNF til å melde Norge inn i COST 11 -EIN (European Informatics Network), et forskningsprosjekt som i løpet av sin levetid utviklet et europeisk pakkesvitsjet nett på linje med det første ARPA nettet.  Videre greide Holberg å plassere seg selv som norsk representant i prosjektets Management Comitte, og Martin Vånar som norsk representant i The Technical Comitte.

 

Selv om Norge ikke drev noen selvstendig teknisk utvikling innen pakkesvitsjing på 70 tallet, var deltagelse i prosjektet av avgjørende betydning for de valg som senere ble tatt i FDN prosjekteringen.  En annen effekt av den norske deltagelse var at Holberg og Vånar fikk kontakter inn i de ledende forskningsmiljøer i Europa innen pakkesvitsjing, og benyttet igjen disse kontaktenes kontakter til å etablere forbindelse med ledende amerikanske miljøer.

 

Kryptering som var et nødvendig element i all militær kommunikasjon gjorde betydelige fremskritt på 60 og 70 tallet.  Internasjonalt var Forsvarets Overkommando, Sikkerhetsstaben (FOS) i fremste rekke innen teoretisk forståelse, og Norge hadde to bedrifter Lemkuhl og Standard Telefon og Kabel som produserte kryptoutstyr både for det nasjonale marked og for NATO.

 

På 1970 tallet hadde en betydelig del av personellet ved Forsvarets tekniske institusjoner som FOE, FOS, LFK, FFI studert eller fått etterutdannelse ved ledende universiteter i USA, spesielt ved MIT og Stanford.  Personlige kontakter var etablert og informasjon om nyvinninger innen datateknologi ble utvekslet.

 

De vellykkede nasjonale prosjekter med SAM utviklingene ved FFI som førte til Odin og MSI-70U, Penguin-utviklingen og diverse utviklinger for etterretningstjenesten ga Forsvaret så stor tro på seg selv at det våget å se på større oppgaver.

 

På midten av 1970 tallet begynte allmenngyldigheten av Moores lov – loven om at man innen mange teknologiske felt vil oppleve en fordobling av pris/ytelse innen en gitt periode – å gjøre seg gjeldene i de norske tekniske miljøene.

 

 

 

Utenlandske utviklinger

Før Carterphone rettssaken i 1968 gjorde slutt på det amerikanske AT&T telemonopol var selskapet utrolig åpne med opplysninger om sine utviklingsprosjekter.  Selskapet hadde midt på 1960 tallet utviklet den første datamaskinstyrte telefonsentral, og publiserte detaljene omkring konstruksjonen i Bell Technical journal.

 

Informasjonen var ikke bare verdifull for de øvrige av verdens telekommunikasjonsselskaper, men for alle som var interesserte i sanntidsanvendelser av datamaskiner fordi det ble beskrevet teknikker blant annet for å oppnå høy pålitelighet, rask context switsjing, og hvordan forskjellige databehandlingsoppgaver skulle prioriteres.

 

American Airlines (AA) systemet SABRE var uten tvil en øyeåpner for de mange som tenkte på datamaskiner og kommunikasjon.  Før SABRE kostet det å reserverre en flybillett hos AA ca 90 minutter i arbeidstid.  Ved siden av å fjerne denne flaskehalsen bidro utviklingen og den senere deployering av systemet til utvikling av en rekke teknologier herunder: Database backup, integrering av nye programversjoner uten avbrudd ved bruk av ikke synkront opererende datamaskiner og mye annet.

 

MIT prosjektet Multics var banebrytende i forbindelse med den generelle datamaskin arkitekturen og i teknikker for realisering av multibruker operativsystemer herunder ”paging”, ”dynamic link libraries” (DLL), tidsallokering mm.

 

Selv om de pakkesvitsjede nett har sin opprinnelse i National Physical Laboratories i England, var det først da Advanced Research Project Agency (ARPA) tok over teknologien at det ble fart i utviklingen.  For datakyndige skulle det ikke stor fantasi til for å se at redundans, transmisjonseffektivitet, sikker overføring og multibrukertilgjengelighet lå innebygd i konseptet.  Beklageligvis forsto ikke telekommunikasjonsmiljøene dette like raskt, opptatte som de var av frekvenser, båndbredder og støynivåer.

 

I parallell med ovennevnte utviklinger skjedde det dramatiske utviklinger innen innen flere områder:

-          Programmeringsspråk som førte til andre måter å konsepture programsystemer.  Spesielt må nevnes objektorientert tenkemåte utviklet av Ole Johan Dahl og Kristen Nygaard ved Norsk Regnesentral, som gjorde det mulig å utvikle stadig større programsystemer.

-          Modemer som var en kuriositet på 60 tallet (De første her i landet hadde en overføringshastighet på 300 baud) ble raskere, billigere og fremfor alt tilgjengelige.

-          Mikroelektronikk og integrerte kretser gjennomgikk en rask utvikling.  Intel startet å levere sin første egentlige mikro prosessor i 4040 i 1974.  Datamaskiner basert på 4040 kunne utføre ca 60 000 instruksjoner pr sek. og hadde hurtiglager på omkring 1KB.  Med Moors lov i bakhodet, skulle det ikke stor fantasi til for å forstå at mikroprosessorer ville dominere den datatekniske utvikling..

 

Prosjektetablering

Med bakgrunn i økning av trafikkmengden i fjernskrivernettet, NATOS betydelige innsats for å utvikle et enhetlig meldingssystem innen alliansen, kombinert med de store kostnader som var forbundet med å drifte det nasjonale fjernskrivernettet ble de første initiativer til å etablere et automatisert fjernskrivernett startet opp midt på 1970 tallet.

 

Prosjektet fikk navnet FDN (Forsvarets Data Nett).  Målsetningen var at innen en totalramme på 30 mill NOK skulle man utvikle og deployere et nett av datamaskiner, kryptoutstyr og terminaler som erstatning for det eksisterende fjernskrivernett.

 

Prosjektskissene ble utarbeidet av Direktør Kolbein Kumle ved Forsvarets fellessambad (FFSB) og Forskningssjef Karl Holberg ved FFI.

 

De to ovennevnte innså at en gjennomføring av et så stort prosjekt krevde at:

-          a) FFSBs forsto hva digitale kommunikasjon var,
b) Det måtte etableres styringskomité som kunne forankr prosjektet både hos bevilgende myndigheter og hos fremtidige brukere.
c) Det måtte settes sammen et kompetent team til å forestå prosjekteringen.

 

Det første problem ble løst ved en omfattende kursing av ledersjiktet ved FFSB.  Både -direktør, nestkommanderende og flere andre ble kurset i de mest fundamentale teknologier:

-          a) Hva var digital kommunikasjon
b) Hva var et modem
c) Hva var en statistisk multiplekser?, et pakkesvitsjet nett?
d) Hvordan var trafikkflyten i et pakkenett

Styringsgruppen ble bestående av personer fra FFSB, FFI, Hæren, Luftforsvaret og Sjøforsvaret.  Gruppens dominerende personer var direktør Kumle og forskningsjef Holberg.

 

Etablering av prosjekt teamet skjedde ved at Dir. Kumle frigjorde sin beste mann, ingeniør Ottar Holm fra andre oppgaver og utnevnte ham som leder av prosjektteamet.  Forskningsjef Holberg beordret sin lovende prosjektleder Tore Lundh-Hansen og en av FFIs konsulenter Martin Vånar fra bedriften Informasjonskontroll AS til å delta i teamet.

 

Samtlige var i trettiårsalderen og hverken Lundh-Hansen eller Vånar var tynget av at de bare hadde overflødig kunnskap innen telekommunikasjon.  Holm hadde en grunnleggende forståelse av Forsvarets behov mens Lundh-Hansen og Vånars kunnskaper var knyttet til hva en datamaskin kunne og ikke kunne.  På det personlige plan kom de tre meget godt ut av det med hverandre.

 

Det som manglet av kunnskaper om utviklingen innen digital kommunikasjon på verdensbasis ble i betydelig grad innhentet ved et større antall reiser.  EIN prosjektet, førte til mange reiser i Europa.  Vånar besøkte bla National Physical Laboratoriesi England og ble etter hvert kjent med Donald Davies, Roger Scantlebury og ikke minst Derek Barber prosjektlederen for EIN, ERIA i Frankrike, Universitetet i Milano, og den tekniske høyskolen i Zurich.

 

Basert på kontaktene fra EIN arbeidet, og gjennom kontakter i IBM Norge ble det opprettet kontakter med ledende miljøer i USA.  Prosjekteringsgruppen foretok tre større reiser til USA, og besøkte bla Bell Labs, det nå ukjente firma med det imponerende navnet: ”Data Transmission Cooperation of America”, som sammen med Bell labs hadde utviklet forløperne til den senere CCITT standarden ATM.  De besøkte også IBM Laboratoriene, Dr. Bob Metcalf, oppfinneren av Ethernet, BBN (Bolt, Beraneck & Neuman) som hadde utviklinget initialversjonen av ARPA nettet.  Prosjekteringsgruppen hadde også samtaler med kommunikasjonseksperter fra det amerikanske forsvaret, og med RAND Corporation.

 

Den innsamlede viten ble uvurderlig i det senere arbeid med prosjektering av FDN. 

Planer ble lagt, penger fremskaffet og prosjektering av Forsvarets Data Nett kom i gang.  Men slik prosjektering kan ofte sammenlignes med det å prøve å skyte på løpende villsvin, og slik ble det også her.

 

Heldigvis kom den største endringen først.  Det påtenkte nettet skulle ikke bare erstatte Forsvarets fjernskrivertjeneste, men også Forsvarets telefonnett.  Alle forsto at prosjektet da ville bli dyrere og det ble foreslått at totalrammen for prosjektet skulle økes til omkring 200 millioner NOK.

 

Prosjekteringsgruppen ble øket med fire personer: Gunnar Kristoffersen fra FFSB, Thorstein Haugland og Tor Gjertsen fra FFI og Per Oddvar Hagen fra Informasjonskontroll.  Et av de første arbeidsmøtene etablerte følgende hovedprinsipper for det nye nettet:

1.      Nettet skulle på alle måter være så redundant som Forsvaret hadde råd til.

2.      All kommunikasjon skulle kunne krypteres ende til ende, alle trunklinjer skulle være kryptert

3.      Det måtte etableres en form for autonomitet, slik at deler av nettet kunne falle i fiendens hender uten at resten av nettet ble kompromittert.

4.      Driften av nettet skulle i størst mulig utstrekning kunne utføres fra to driftskontrollsentre; ett i Nord Noge og ett i Sør Norge.

5.      Nettet skulle være fulldigitalisert, og måtte ha muligheten til å tilknyte seg analoge telefonapparater og analoge telefonsentraler samt Televerkets nett.

 

Hovedprinsippene ble forelagt prosjektets styringskomité som godtok dem med akklamasjon.

 

Under prosjekteringen ble det ble tatt høyde for en betydelig høyere trafikkmengde enn den man hadde sett for seg under prosjekteringsperioden.  Slike diskusjoner har lett for å bli prosentdiskusjoner og de blir ganske irrelevante når helt nye teknologier kommer til anvendelse.  Eeksempelvis er det lite relevant å snakke om en dobling av telefontrafikk og meldingsmengde når det etter noen år blir nødvendig å overføre bilde og videoinformasjon.

 

Heldigvis overlevde FDN den påfølgende trafikkøkningen takket være nettets betydelige redundans og derved overskuddskapasitet, og takket være nye moduleringsmetoder som økte trafikkapasiteten på de forskjellige linker betydelig.

 

 

Overraskelser

Mindre overraskelser i prosjekteringsperioden forekom daglig, men noen var mer skjelsettende enn andre:

 

Som tankemodell for telefonnettet benyttet prosjekteringsgruppen Knutepunkt, det ovennevnte FFI baserte knutepunkt system, men for datanett delen var det ikke så lett.  Det eksisterte ingen standard hverken anerkjent eller de facto.  ARPA nettets TCP og IP protokoller fungerte utmerket, men var ikke så effektive som andre og nyere protokoller eksempelvis EIN COST 11 protokollene.  Hva som engang ville bli den uomtvistelige standard visste ingen

 

Man spurte seg hvor veien ville gå, men en ledetråd hadde man.  På 1970 tallet begynte CCITT et arbeide som skulle resultere i en X25 standard i 1976.  Standarden var utilfredsstillende på mange måter og det kom revisjoner 1977, 1980, 1984, 1988, and 1992.  Ingen i prosjekteringsteamet tvilte på at den endelige utgaven av X25 ville dominere den fremtidige pakkesvitsjing.  Gruppen valgte derfor å satse på X25 som pakkesvitsjing standard for FDN.

 

I ettertid er det lett å se at denne avgjørelsen var feil.  Det ble over tid investert så mye intellektuell innsats i å utvikle TCP/IP protokollene at de i dag fremstår som den suverene seierherre.  Hvordan prosjekteringsgruppen skulle ha unngått feilaktig å satse på X25 er vanskelig å si.  Da X25 kom ble CCITT initiativet hyllet fra et samstemt Europa og av viktige deler av det amerikanske miljøet.  Muligens vant TCP/IP valgt fordi det var først i løypa, muligens fordi det ble investert svært mye penger i det fra USAs militære myndigheter .  (Domain Name Server (DNS) hierarkiet som kom i 1984 er både enkelt, pålitelig og elegant), muligens fordi protokollsystemet er enkelt og lett forståelig.

 

Neppe noen; inkludert departement, styringsgruppen og prosjekteringsgruppen, hadde peiling på hva FDN ville koste.  På et tidspunkt ble det forlangt at totalprisen skulle skjæres ned fra 200 mill kr til 130 Mill.  Trolig var det departementet som syntes prisen ble for høy.  Så kom inflasjonsbølgen mot slutten av 70 tallet og hvor alle inkludert de som arbeidet med FDN mistet det økonomiske gangsynet.  Det tok tid å gjenopprette det.  På et altfor sent tidspunkt ble det klart at FDN var et milliardprosjekt.

 

Kryptering er et vanskelig tema.  Feltet er så hemmelig at mange av problemene ikke kunne legges åpent frem til diskusjon.  FOS hadde på 1960 tallet etablert en kryptokompetanse på et internasjonale nivå.  Påleggene kom fra FOS som, ved siden av sin tekniske kompetanse, hadde en industriell målsetning:  Norge skulle ha to uavhengige industrielle krypto miljøer Lemkuhl og Standard Telefon og Kabel.  Ettersom alle involverte forsto at Standard Telefon og Kabel ville bli den leverandøren av totalsystemet var det viktig å passe på Lemkuhl interesser.  Krypto hensynene kompliserte i noen grad spesifikasjonsarbeidet.

 

 

Andre temaer som bør belyses:

 

 

Etteretnings virksomhet og opplæring

Det industrielle bakteppet

Utviklingen av knutepunkt svitsjene på FFI

Standard Telefon og Kabel industrialisering

Utviklingen etter 1980

Lærepengene

Det positive

Det engative