IK historie:

 

ROM prosjekter

 (Sist endret 10/2-17)

 

Sent på 1980-tallet og i Kongsberg perioden (1990 – 97) klarte vi å komme med i flere prosjekter i tilknytning til Norsk Romsenter og European Space Agency (ESA)

 

 

Vi har samlet stoff om de viktigste prosjektene i en gruppe som vi har kalt Romvirksomhet:

 

-          COSPAS SARSAT

 

-          Cassini/Huygens Probe

 

-          Testsystemene

 

 

 

 

 

 

 

Romfartsprosjekter

COSPAS - SARSAT Local User Terminal (LUT)

 

Satellitter i redningstjenesten

 

SARSAT (Searc and Rescue Satellite-Aided Tracking) ble utviklet på 1980 tallet i et samarbeid mellom ESA (European Space Agency) og en Sovjetisk samarbeidspartner.  COSPAS er et akronym for det Russiske: “Cosmicheskaya Sistyema Poiska Avariynich Sudov,” som på engelsk er oversatt til ”Space System for the Search of Vessels in Distress.”

 

Systemet skulle altså kunne lokalisere nødpeilesendere til havs og finne og redde skip som trengte hjelp.

 

 

Allerede på slutten av 1950-tallet kom ideen om å beregne posisjonen til en sender ved hjelp av en satellitt i polar bane.  USA, Canada og Frankrike bestemte seg for å teste teorien og startet utvikling i 1976.  Sovjetunionen hadde begynt på et tilsvarende system og i 1979 ble det undertegnet en samarbeidsavtale som sikret kompatibilitet mellom de to systemene.

 

I 1981 bestemte Norge seg for å slutte seg til dette arbeidet, og at Norge skulle utvikle og installere en egen bakkestasjon ved Tromsø Telemetristasjon.

 

Sovjet og USA skulle sende opp satellittene.  IK fikk i oppdrag å utvikle den norske bakkestasjonen, Local User Terminal (LUT).

 

Virkemåten for systemet er som følger:

Når satellitten mottar signaler fra en nødpeilesender, videreformidler den disse signalene til de bakkestasjoner som på samme tid er innenfor satellittens synsfelt.  Bakkestasjonene utveksler signalene seg i mellom.  Avansert signalbehandling og kjennskap til satellittens posisjon gjør det mulig å beregne nødpeilesenderens posisjon.  Dermed er det mulig å sette igang en redningsoperasjon med god treffsikkerhet.

 

ikhist14.jpg

Her ser vi signalene fra nødpeiler til satellitt til LUT og redningsaksjon

 

 

I juni 1982 ble den første russiske satellitten, Cospas-1 skutt opp.  Sarsat-1 fulgte i 1983 og da ble også første versjon av Informasjonskontrolls LUT (Local User Terminal) installert i Tromsø og prøvedriften startet.  Systemet viste seg umiddelbart å fungere og over 35 000 mennesker er reddet siden.

 

Eksisterende nødpeilesendere på 1980-tallet sendte signaler som var beregnet på at mennesker skulle høre dem på en radio.  F eks hadde fly lytteplikt på nødfrekvensene 121,5MHz og243MHz.  Det var derfor nødvendig med meget avansert signalbehandling og kjennskap til satellittens posisjon for å kunne beregne nødpeilesenderens posisjon.  På 1980-tallet var det en datamaskin fra Norsk Data som ble brukt til beregningene.

 

ikhist15.jpg

Vi ser en nødpeilesender og til høyre Sverre Vik (stående) og Per Tyridal ved skjermen

 

 

Det fysikalske består i å utnytte Doppler-effekten, forandring av målt frekvens som følge av bevegelse.  Ustabilitet i senderens frekvens gjør at hver satellittpassering gir to mulige posisjoner, en på hver side satellittens spor (ground track).  En neste passering var derfor nødvendig for sikker posisjon dersom det ikke var andre indikasjoner fra en av de to posisjonene (eller at en av posisjonene var opplagt uaktuell).

 

Som en del av eksperimentet var satellittene også utstyrt med hardware for en ny type nødpeilesendere som opererer på 406MHz.  Disse senderene sender en kodet melding som angir senderens identitet.  Melding sendes ca hvert 50. sekund med en meget stabil frekvens.  Klarer man å få med 7 eller flere meldinger fra en satellittpassering, vil den beregnede posisjon i de aller fleste tilfeller angis med en nøyaktighet som er innenfor 1-2 km fra virkelig posisjon og det gjelder uansett hvor på jorden ettersom satellittene lagrer mottatte signaler samtidig som den kontinuerlig sender lagrede meldinger mot jorden.

 

 

To suksesshistorier fra Norge:

 

Forlis i Barenshavet:

Fiskebåten Båtsfjordbuen forliste i storm, mørke og isende kulde i Barentshavet ca 150 nautiske mil nord for Vardø tidlig om morgenen den 12. februar 1986.  Mannskapet hadde tatt på overlevingsdrakter og gått i redningsflåten.  To satellittpasseringer ga samme posisjon.  Deretter tok det drøyt to timer før de fire fiskerene var reddet ombord i et kystvaktfartøy.

 

Helikopterulykke på Svalbard:

Om kvelden den 22.augus 1987 ble nødsignaler oppfanget og posisjonert ved Tromsø Telemetristasjon.  Posisjonen var på den nord-vestlige delen av Svalbard.  En undersøkelse viste at et helikopter var på oppdrag i området, men det lyktes ikke å komme i kontakt med det.  Et redningshelikopter ble sendt til den beregnede posisjonen og der fant de det savnede helikopteret havarert.  Meldingen fra COSPAS-SARSAT-systemet var første og eneste melding om ulykken.  Tiden fra nødsignalet ble oppfanget og til redningshelikopteretvar på stedet, var mindre enn to timer.  En person var omkommet, tre var skadet.

 

Det er verdt å være klar over GPS ikke eksisterte på denne tiden.  GPS ble lansert i 1987 og fullt operativ fra 1995.  Moderne nødpeilesendere benytter også GPS.

 

Noen viktige deltagere fra IK var Per Tyridal og Sverre Vik

 

 

 

 

 

Romfartsprosjekter

Cassini Huygens probe

 

IK deltok I flere interessante prosjekter for European Space Agency (ESA).  Et av de mest spektakulære var Cassini/Huygens probe.

 

Selv om vår deltagelse i prosjektet var begrenset, ga det oss en mulighet til å lære noe om romvirksomhet, planeter og forskning.  I tillegg inneholdt vår oppgave en reell vitenskapelig utfordring.

 

I et samarbeid mellom ESA, NASA og den italienske rofartsorganinsasjonen ASI ble det på slutten av 1980 årene planlagt å sende opp en satelitt som skulle fly til Saturn og gå i bane rundt denne.  Romsonden besto av to deler, Cassini som var moderfartøyet og et landingsfartøy som ble kalt Huygens probe.

 

Cassini-Huygens er oppkalt etter italieneren Giovanni Domenico Cassini fra Genova (Italia)  ) som oppdaget 4 av Saturns måner på slutten av 1600-tallet og den nederlandske astronomen Christiaan Huygens som oppdaget Saturns første måne i 1655.

 

Formålet med romferden var å studere Saturn og den mange måner.  Spesielt var det interesse for månen Titan som er omgitt av en atmosfære med skyer og tåker.

 

Cassinsi var en satelitt som skulle fly utover i rommet og etterhvert gå inn i bane rundt Saturn.  Her skulle moderfartøyet slippe ut landingsfartøyet Huygens Probe på Saturns måne Titan.

 

 

 

https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/6/68/Cassini-Huygens_is_installed_to_the_payload_adapter.jpg/800px-Cassini-Huygens_is_installed_to_the_payload_adapter.jpg

På bildet som er hentet fra nettet ser vi litt av dimensjonene på Cassini.  Vi ser varmeskjoldet og Huygens til venstre på satellitten.

 

 

Cassini forlot jorden 15/10 1997 (5 år forsinket) og gikk inn i bane rundt Saturn 1/6 2004.  Huygens probe landet 14. jan 2005.  Underveis passerte romskipet i nærheten av både Venus og Saturn og gjorde en rekke målinger og observasjoner og produserte unike bilder.

 

Huygens Probe fungerte umidelbart etter landing og den har produsert fantastiske resultater etter det.

 

Problemstillingen:

Under nedstigningen mot Titans overflate ville det oppstå store relative hastighetsforskyvninger mellom Cassini og Huygens.  Dette ville føre til betydelig doppler-forskyvning på signalene som Huygens skulle sende tilbake til moderskipet.  Informasjonskontroll AS fikk i oppdrag å utvikle en algoritme som skulle brukes i Cassini for å fange opp de meget svake signalene fra Huygens.

 

http://www.space.com/images/i/000/018/437/original/titan-landing-saturn-moon-huygens-descent.jpg?interpolation=lanczos-none&fit=inside|*:1400

En illustrasjon av fasene i nedstigningen mot Titan.  Helt til høyre ligger Huygens i landet posisjon.

 

 

Selve Huygens probe er mekanisk ca 130 cm i diameter og inneholder kraftfosyning, elektronikk, fotoutstyr og andre sensorer og senderutstyr.

 

Vi utviklet algoritmen og laget en prototyp og et simulatorsystem for å kontrollere at algoritmen fungerte.  Huygens nedstigning til Titan tok ca to timer.  Etter landingen fortsatte den å sende data i ca 90 minutter.

 

Moderfartøyet Cassini er fortsatt operativt i bane rundt Saturn, men det kan bli lukket ned i løpet av 2017.

 

Hovedansvarlig for arbeidet hos IK var Sverre Holm og Svein Sæther.

 

 

 

 

 

Romfartsprosjekter

Testsystemene

 

SME

Et års tid før vi ble en del av Kongsberg Gruppen leverte vi et tilbud til Norsk Romsenter på ESA prosjekt som gikk ut på å bygge et testsystem for satellitter.  Etter en del arbeid og oppfølging mot Romsenteret fikk vi etterhvert vite at Romsenteret ønsket å kanalisere slike prosjkter gjennom større aktører (underforstått Kongsberg Gruppen for eksempel).  Dermed var vi i virkeligheten ute av dette.

 

Så ble vi jo kjøpt opp av Kongsberg Gruppen, og etter noen måneder dukket sannelig forespørselen opp igjen, og vi fikk tilslag på prosjektet som ble kalt SME (Simulation and Monitoring Equipment ???).

 

Oppgaven gikk ut på å bygge elektronikk med tilhørende programvare som skulle brukes til å teste ut utstyr som skulle sendes ut i rommet.  SME skulle simulere sensordata og omgivelser og lese tilbake data fra satellitten.  Vi leverte utstyret både til Britsh Aerospace i England og til Matra i Toulouse i Frankrike.

 

Satellittprosjektene var SOHO og SOHO Cluster,  SOHO står for Solar and Heliospheric Observatory.  Satellitten ble sendt opp i desember 1995, og den har vært en ubetinget sukssess når det gjelder utforskning av solen.  Det pågår fortsatt arbeider i 2016 hvor SOHO er i bruk.

 

Det finnes på nettet en ”spennende” historie om hvordan SOHO teamet i forbindelse med testing av satellittens gyroer den 24. juni i 1998 plutselig mistet styringen og SOHO gikk inn i ukontrollerte bevegelser og teamet mistet all kontakt med SOHO.  Gjennom flere måneder arbeidet de først med å finne den igjen dernest med å gjenvinne kontakt og kontroll.  Først i februar 1999 hadde de igjen full kontroll.

 

UPSS

Umbilical Power Sub System

 

 

 

For testsystemene trenger vi tilbakemelding fra noen som husker mer enn oss om disse prosjektene.  Send info til pbb@ike.no