IK historie:

 

Sivile Prosjekter

(Siste endret 10/11-17)

 

Nye prosjekter som fortjener omtale:

NEO

Autronica

Norcado

Guardrec

Vegvesenet

TXG

Contact

 

 

 

Gjennom hele vår historie har vi ved siden av våre arbeider for Forsvaret også gjennomført både store og små prosjekter for sivile oppdragsgivere.  I en del av disse oppdragene har kunden vært en eller annen form for nyetablert eller gründer, og det har ikke alltid vært like lett å få god økonomi ut av disse oppdragene.  Variasjonen i oppdragene har vært stor, og det har vært mye å lære av ulike tekniske tilnærminger

 

 

 

Her følger en liste over de omtalte prosjektene:

 

-          AB Snabbtelefon

 

-          Borgila Dolphin

 

-          Masstor Systems (Silicon Valley)

 

-          KRUT

 

-          Philips Work Station Controller WS-11

 

-          GECO Nessie Gunda BUCO

 

-          NycoCard:::Reader

 

-          HEIMDALL

 

-          OceanSaver

 

-          Ocean Riser

 

-          QVision

 

-          Termonor

 

-          Volusense

 

-          Auto Maskin

 

-          OCAS

 

-          Simrad Sonar Billedskjerm

 

 

 

Vi har forløpig ikke skrevet noe om :

Saueleting

 

Har vi andre morsomme prosjekter ???

 

 

 

Sivile prosjekter

Intercom  AB Snabbtelefon  (ABS)

 

 

 

 

 

Aircontact gruppen (ledet av vår styreformann Johan H Stenersen) kjøpe det svenske firmaet AB Snabbtelefon i Stocholm som utviklet, produserte og solgte intercomsentraler.  Intensjonen var at IK skulle utvikle en mikroporosessorstyrt intercomsentral for dem.

 

 

Under ledelse av Per Oddvar Hagen gjennomførte IK med Roy Thorslund og Terje Bølstad som de viktigste bidragsyterne både programvare- og elektronikkutviklingen.

 

Det var 8080 prosessoren som ble valgt til styring av intercomsentralen.  Her kom MSI-70U monitoren til sin rett igjen, og den gjorde nytten i dette systemet også.

 

Dette ble verdens første intercomsentral styrt av et mikroprosessorsystem. 

 

 

 

 

Dette var i mikroprosessorens barndom og systemet vakte betydelig oppsikt da det ble lansert.  Systemet inneholdt mange funksjoner som den gang ble ansett som avanserte.  Vi klarte også å få til bra lydkvalitet og god talestyring av den høyttalende full duplex forbindelsen.

 

 

ikhist43.jpg

 

Apparatene til venstre og en fornøyd kunde beundrer sentralen til høyre

 

 

Produktet ble ferdigstilt i 1977 og solgt i et stort antall i Sverige.  ABS klarte aldri å kapre markedet i kamp med de helt store aktørene, og firmaet opphørte etter noen år.  I dag er intercomfunksjonene integret i telefonsystemene og mye er jo også basert på mobile løsninger.

 

 

 

 

Sivile prosjekter

Borgila Dolphin

 

 

 

 

 

Borgila Dolphin var en borerigg av typen Aker H3.  Den har et kjent og karakteristisk utseende med to parallelle skrog og med søyler opp til et dekk som ligger inntil 30 meter over vannet.  Denne riggen ble bygget i Japan for Fred Olsen i 1976.  Disse riggene ble brukt i mange anvendelser.

 

Ca 1977 fikk vi en henvendelse fra Fred Olsen i Bergen om vi kunne bidra i et spennende prosjekt.  Riggen var i ferd med å bli bygget om til en heisekranrigg.  De hadde tatt på seg et spesielt løft på ganske mange tonn (husker ikke hvor mange) fra en supply båt til en fast installasjon.  Problemet var at løftet måtte foretas off-shore og det ville være nødvendig å kompensere for bølgebevegelser slik at lasten kunne løftes av fra dekket på supplybåten mens den var på topp.  Hvis lasten var løftet av og supplybåten beget seg opp og ned og kom i kontakt med lasten igjen var det risiko for at både lasten og supply båten kunne skades.

 

Vår oppgave ble da å lage et hjelpesystem for kranstyringen slik at man kunne monitorere både bevegelsene av H3 riggen og supplybåten.  Vi brukte tradisjonelle gyroplattformer for å overvåke bevegelsene.  Et gyrosystem skulle befinne seg på riggen og et skulle kunne heises ut til supply båten og følge dens bevegelser der hvor lasten sto.  Dette var en morsom og spennende oppgave som inneholdt mye reguleringsteknikk og matematikk.  Bent Aasnæs var faglig ansvarlig for prosjektet.

 

Vi laget systemet og monterte både datamaskinen, kraftforsyning og all interface elektronikk i et solid 19” rack som skulle tåle både bevegelser og klima off shore.

 

Det annonserte løftet skulle foregå i østen, og vi var spente om det lå en tur til Japan og ventet på oss.

 

Etter en tids venting fikk vi beskjed om at det ville bli forsinkelser (det hadde vi allerede forstått).  De hadde nemlig foretatt et prøveløft ved kai i Japan.  Da hadde det røket en sveis (eller flere) og krana hadde gått overbord og befant seg nå på bunnen av havnebassenget.

 

Løfteoppdraget var i fare, men det var for tidlig å gi opp.

 

Krana ble på nytt montert og etter en tid skulle det foretas nye løfteforsøk.  Dessverre hadde noen glemt å lukke et ”mannhull” i det ene skroget.  Riggen tok inn vann og den stod nå med skroget på den ene siden på bunnen av havnebassenget.

 

Man fikk etterhvert riggen brakt flott, men oppdragsgiveren til løfteoppdraget kunne ikke vente lenger, så de mistet den jobben.

 

Nå ble det bestemt at riggen skulle seile til Euopa for å finne løfteoppdrag her.  Det betyde at vi også kunne regne med å installere vårt utstyr her.

 

Etter noen uker fikk vite at riggen hadde fått en feil på fremdriftsmaskineriet så nå drev den for vær og vind i Kinahavet, men at de håpet å få slept den til Singapore for reparasjon.

 

Det kom etter hvert en henvendelse fra vår opdragsgiver i Bergen om at de ville ha overlevert systemet.  En ingeniør med en SAAB stajonsvogn dukket opp hos oss i Asker.

 

 

 

 

Etter en del strev med demontering av bakseter etc fikk vi stuet inn racket i bilen hans.  Han fikk ikke lukket bakdøra, men måtte bare tjore den fast.

 

. . .  og så dro han over fjellet til Bergen (stakkars fyr).

 

Et par år senere fikk vi høre at Borgila Dophin var solgt og skulle bygges om til hotelrigg!

 

 

 

 

 

Sivile prosjekter

Silicon Valley Masstor Systems

 

 

 

 

Vår styreformann gjennom mange år Johan H Stenersen hadde gått på skole sammen med Erik Salbu (som også ble kalt Svarten på grunn av sitt mørke hår).  Erik drev bedriften MASSTOR i Santa Clara i Silicon Valley i California USA.  Masstor hadde spesialisert seg på leveranse av datalagringssystemer for IBM 360 datamaskiner.  For å få skikkelig tak i markedet forsøkte MASSTOR å inngå en OEM (Original Equipment Manaufacturer)-avtale med Network Systems som leverte kommunikasjonssystemer for tilkobling til IBM høyhastighets datakanal.  Dette lyktes de ikke med og de bestemte seg for å utvikle en egen kommunikasjonsenhet.

 

Johan fikk høre om dette, og så rullet snøballen.  Takket være finansiering gjennom Norsk/Svensk industrifond kunne vi etablere et prosjekt hvor IK tok på seg å utvikle en kommunikasjonsenhet for Masstor.

 

Vi etablerte en prosjektgruppe bestående av Per Bøe Bækkevold og Svein Skår, og ansatte to personer fra FFI, Tom Wahlberg og Jon Letting.  Høsten 1982 dro vi over og arbeidet var i gang.  Det ble en fantastisk tid både faglig og privat.

 

Vi var jo ganske spent på om vi var faglig på høyde med amerikanerne, men det viste seg å ikke være et problem.  Utfordringen var å lage et system som skulle kommunisere med en hastighet på 100 Megabit/sekund.  Det vil si at hvert bit har en lengde på 10 nanosekunder.

 

Amerikanerne hadde satt seg fast i en tenkemåte med hvordan de skulle få en mikroprosessor til å sende og ikke minst ta i mot data med denne hastighetene.  Vi løste problemene ved å innføre FIFOer og lange ordlengder hvor vi skiftet ut data på serieform.  Det gjorde at vi fikk god tid til både å organisere og tolke data og protokoller på baksiden.

 

Selve kontrollmekanismene implementerte vi ved hjelp av mikroprogrammering.  Det hadde amerikanerne liten erfaring med.  Vi lagde tre mikrosekvensere som tok seg av de enkelte deler av nettverksenheten.  Sekvenserne kunne gjøre to typer instruksjoner:  Execute eller Conditional jump.  Execute instruksjonene ble brukt til å generere styringssignaler for datahåndteringen, mens Conditinal Jump ga oss mulighet til å teste på ulike statusbit, lage venteløkker for datasynkronisering eller hoppe rudnt i mikroprogrammet.

 

For å hjelpe arbeidet med mikroprogrammeringen laget vi en assembler med symbolske koder og adresser.  Det gjorde mikroprogrammeringen til en ganske elegant øvelse og vi opplevde å få anerkjennelse for arbeidet vårt.

 

Det var Per og Tom som gjorde elektronikkdesign og mikroprogrammering, mens Svein og Jon arbeidet med driver programmer på systemmaskinene.

 

Dette var jo akkurat på den tiden da IBM PC kom på markedet og prosjektet ga oss muligheten til å være blant de første som kunne ta dem i bruk.

 

Utviklingsarbeidet gikk meget bra, og etter et drøyt år hadde vi funksjonelle prototyper i drift.  Vi opplevde at en del amerikanske ingeniører var redde for å tape ansikt.  I stedet for å spørre oss om ting de ikke forsto, foretrakk de å lese og spekeulere på egen hånd.  Det førte til at det tok lang tid å få overført vår kompetanse til dem.

 

For de 4 norske prosjektdeltagerne fulgte det mange fine opplevelser med oppholdt.  Noen klarte å få til en ferietur til Hawaii, avstanden til Las Vegas og Grand Canyon var heller ikke avskrekkende.  I tillegg var det mye å gjøre i området omkring San Francisco.  Dette var nok også mens Silicon Valley ennå var best i verden på datautvikling.

 

Etter hvert som produktet nærmet seg produksjonsklart begynte MASSTOR å markedsføre det.  Dermed kom Network Systems på banen og gikk til sak og anklaget MASSTOR for industrispionasje og kopiering.  Etter en tid hvor advokatene på begge sider håvet inn solide honorarer kom det til et forlik.  MASSTOR fikk en OEM-avtale med Network Systems mot at Masstor trakk som kommunikasjonskontroller fra markedet.

 

Det ble en dyr OEM-avtale, og egentlig litt trist at produktet aldri kom på markedet.  Men det var morro mens det pågikk!

 

 

 

 

Sivile prosjekter

Krypto for utenrikstjenesten (KRUT)

 

 

Lemkuhl Elektronikk var en viktig aktør innen kryptosystemer etter krigen.  De var også en stor leverandør av andre elektronikkprodukter.  Midt på 1980 tallet ble bedriften et offer for oppkjøp av de store gutta i EB (Kjell Almskog) og andre.  Kryptodelene havnet ettehvert hos Kongsberg Gruppen som da het Norsk Forsvarsteknologi (NFT) og Lehmkul miljøet fikk navnet NFT Crypto.

 

Midt på 1990-tallet ble NFT Crypto fusjonert inn i Kongsberg Informasjonskontroll og hele virksomheten flyttet fra Skøyen til Asker.  Siden Lehmkuul i sin tid hadde levert Omnikoder som var et meget utbredt kryptoapparat, var det naturlig at NFTCrypto ble forespurt når utenrikstjenesten skulle anskaffe kryptoutstyr.  Det ble gjennomført en forstudie hvor personell fra det opprinnelige NFT Crypto ledet av hans-Are Ellingsrud deltok, men også personell fra det opprinnelige IK deltok, deriblant Bjørn Olav Steihaug.  Bjørn Olav hadde ansvaret for å foreslå den datamessige løsningen i det nye produktet.

 

Det ble utlyst et offentlig anbud hvor Alcatel og Kongsberg (NFTCrypto/IK) var hovedaktørene.  Etter en tids markedsføring og forhandlinger ble det i 1996 etablert kontrakt med utenriksdepartementene i Sverige og Norge om utvikling og leveranse av et sikkert datanett for utenrikstjenestene i de to landene.

 

Dette var i den perioden hvor vi var en del av Kongsberg Gruppen og ”led” under navnet Kongsberg Informasjonskontroll (KIK).  Vi hadde avdelinger både i Asker og på Skjetten.  IK sitt kryptomiljø var hovedsaklig på Skjetten, så utviklingen av KRUTT elektronikk og programvare ble startet opp her, mens avdelingen i Asker tok seg av prosjektledelse, mekanikk og håndtering av kunden som altså var både norsk og svensk UD.

 

Hva gjorde vi og hva gjorde Kongsberg

 

Vi var godt i gang med prosjektet da KIK gikk i oppløsning.  Store deler av prosjektteamet (Bjørn Olav Steihaug, Tom Wahlberg, Tom Andersen, Hans-Martin Falch Nielsen) gikk ut av Kongsberg gruppen og ble med IK (Vånar IK Engineering) videre.  Hans-Are Ellingsrud som var prosjektleder hos det som var igjen av Kongsberg miljøet i Asker fikk problemer med å bamanne prosjektet og vårt nye reetablerte firma kunne derfor fra januar 1998 glede seg over avtalen om et stort og langvarig utviklingsprosjekt med hardware og software for KRUT.  Dette var utrolig viktig for det nye IK og økonomien i oppstarten.

 

Det som skulle lages var en krypteringsenhet (NorCoder) hvor det skulle sitte en krypteringsmodul godkjent og administrert av det som dengang het Forsvarets Overkommando Sikkerhetstjenesten, og som nå heter Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM).

 

 

Krut slik vi illustrerte systemet i vår markeds Power Point

 

Norcoder inneholdt flere mikroprosessorer og det var meget strenge konstruksjonsprinsipper knyttet til datasikkerhet av alle slag.  Enheten kommuniserte ut i verden via en SORT PC som var koblet til internett eller annet åpent nett.  Lokalt, ”på innsiden”, var Norcoder koblet til en RØD PC som ga brukeren tilgang til å bruke systemet.  Vi utviklet programvaren i Norcoder prosessorene og i de to PCene.

 

Det var jo faktisk så strengt at lokket på boksen utstyrt med et ”spikermerke”.  Hvis ambassaden måtte evakueres skulle det bankes en 5 toms spiker gjennom boksen ved spikermerket.  Dette ville da ødelegge kryptomodulen som ikke måte komme i uønskede hender.

 

Det ble etablert et meget strengt regime for distribusjon av kryptonøkler, og vi fikk etterhvert i oppdrag å utvikle et nøkkeladminstarsjons- og distribusjonssystem.

 

Tanken var at det nå skulle bli enkelt for ambassadepersonell å overføre dokumenter som i et vanlig datanettverk.  Nå gikk det riktignok rykter om at en del av dette personale ikke var så kvikke i datateknikk, så det ble sagt at en del av dem fortsatte med sine håndskrevne dokumenter som de fikk skannet inn i RØD KRUT PCen og så fikk den overført gjennom KRUT (en kryptert fax hadde jo vært et alternativ for dem).

 

I tillegg til de som ble med fra KIK til IK ble Ragnar Halgunset ansatt i 1998.  Han har vært med på Krut helt fram til avslutningen hos IK.

 

Vi hadde stor aktivitet i prosjektet frem til 2004 og deretter noen mindre vedlikeholdsoppdrag.  Den avsluttende KRUT faktura ble faktisk sendt 31/12 2015.

 

Totalt har prosjektet gitt oss en omsetning på 25 mill kr fra 1998 og til i dag.

 

 

 

 

Sivile prosjekter

Systemutvikling SW HW Philips

 

 

I 1978 inngikk Posten Norge en avtale med Philips om en leveranse av operatørterminaler til postkontorene.  Dette ble dengang omtalt som tidenes datavtale.  Kontrakten forutsatte at utviklingen skulle foregå i Norge for å bidra til datautviklingen i landet.

 

Philips hadde en ny fabrikk i Sandstuveien på Ryen, men de hadde stort sett produksjon av telefon og intercom sysytemer, og de hadde liten erfaring med utvikling av datasystemer og elektronikk.  Heldigvis var direktøren godt kjent med Martin Vånar og vi fikk forespørsel om vi kunne ta på oss et utviklingsoppdrag, noe vi selvsagt sa ja til.

 

For å tilpasse oss datasystemene i Philips ble det bestemt at vi skulle samarbeide med Philips Sverige som holdt til i Järfella like ved Arlanda utenfor Stockholm.  Vi satte sammen en team med Per Bøe Bækkevold som leder, med blant annet Roy Thorslund, Knut Dahle, Inger Helga Steensen og andre.

 

Samarbeidet med svenskene og deres prosjektleder Christer Sjørin gikk veldig bra, mens samarbeidet med fabrikksjefen på Ryen var litt verre.  Etter et par-tre måneders arbeid la vi frem de første tankene om hvilke komponenter produktet skulle bestå av for fabrikkledelsen.  Vi laget en grov liste over hovedkomponentene hvor vi skrev at det ville bli et foreløpig uspesifisert antall motstander og kondensatorer i tillegg.  Dette fyrte opp et voldsomt utbrudd om at vi måtte forstå at han kunne ikke starte innkjøp av komponenter basert på slike anslag!  Heldigvis dukket det opp andre medarbeidere i prosjektet som var mer av denne verden.

 

Produktet vi skulle lage skulle inngå i Philis serie av kontordatamaskiner.  Vi skulle lage en Work Station Controller som skulle hete WS-11.  Den skulle kommunisere med Postens stormaskiner og kontrollere et antall sløyfekoblede arbeidsplassterminaler i et postkontor.

 

Mange elementer var allerede fastlagt, blant annet et spesialutviklet mikroprosessor kit som kjørte proprietær Philips kode.  Maskinen skulle være på et stort kretskort og det dukket etterhvert opp et ferdig mekanisk design hvor vi måtte tilpasse elektronikken.  Kortstørrelsen var på 45 x 45 cm og ble fyllt opp med kretser.  Utlegg av mønsterkort ble ofte gjort manuelt på denne tiden, men her var det klart at vi måtte til med et utlegg på datamskin.  Vi fant et firma som drev med dette i Oslo.  De kjørte utlegget på en stor PDP maskin, men utlegget inneholdt så mange komponenter at de måtte dele inn kretsløsningen i tre uavhengige filer for å få den gjennom maskinen.  Det vakte bestyrtelse når svenskene kom og fikk se at vi hadde laget den delen av kortet som inneholdt prosessoren lenge før vi var ferdige med design av resten.  For prosjektet bestydde dette at vi kunne starten testing av den tyngste delen av kortet tidlig og parallelt med videreutviklingen av de andre delene.

 

ikhist47.jpg

Philips WS11 kabinettet med kretskortet liggende på toppen.

 

Noe som også var gitt var det meksniske designet.  Dette innebar at det store kretskortet skulle ligge i en føring i bunnen av boksen, og at hard disk og floppy disk skulle henge i to skinner på tvers av kabinettet.  For å teste skulle kortet trekkes ut på forlengerkort med flatkabelforbindelser til øvrige delere av kabinettet.  Vi hadde ikke tro på dette og før et møte med svenskene hadde vi åpnet boksen og satt på hengsler på skinnen og laget en støttebøylet slik at floppy disk sto opp på skrå over kortet og du kunne komme til kortet direkte uten å koble om noen til.  Det ble en del oppstandelse oppover i systemet, men det ble slik til slutt.

 

Det var morsomt å se utstyret i produksjon med flere maskiner ved siden av hverandre under test med skråstilte diskrammer nesten som et bilveksted med biler med åpne pansre.

 

Mens vi drev med utviklingen klarte systemfolkene i Philips og posten å ryke i tottene på hverandre inkludert toppledelsen begge steder.  Avtalen ble kanselert og Siemens-Nixdorf tok over leveransen.

 

Det ble et kortvarig produksjonseventyr i Norge, men svenskene produserte mange WS-11 til det svenske markedet, og ”løkodlarna” (som svenskene kalte dem) i Nederland produsert et stort antall.  I etterkant viste det seg at WS-11 ble den av datamaskinene som Philips produserte som hadde best MTBF (mean Time Between Failure)

 

 

 

 

 

Sivile prosjekter

GECO: NESSIE, BUCO, GUNDA

 

 

IK fikk i oppdrag å utvikle deler av de nye digitale seismiske streamere for GECO.  Verdens første digitale streamer ble kalt Nessie.  Konseptet var en lang kabel som ble trukket etter et fartøy i sjøen.  Langs kabelen var det plasert mikrofoner (hydrofoner), og lyden fra disse ble overført til moderskipet i et kodet format langs et elektronisk bus-system.  IK bygget flere deler og versjoner av disse systemene.

 

Nessie og dets etterfølgere ble brukt til å gjøre seismiske undersøkelser av havbunnen.  Ulike systemer ble brukt til å lage lyd i overflaten (skudd).  Refleksjonen av disse lydene fra havbunnen og fra skiktene under bunnen ble tatt i mot i Nessie.  Dataene ble prossert med avansert beamforming for å lage tredimensjonale bilder av bunnen for å finne eventuelle strukturer som kunne inneholde olje.

 

Det ble naturligvis stilt store krav til nøyaktighet i dataene både når det gjaldt oppløsning og sanntid.

 

Vår nåværende styreformann Sveind Heier var prosjktleder for ombordsystemet som tok i mot den kontinuerlige strømmen av data, kvalitetsikret og lagret disse.  Svend Heier forteller:

Ombordsystemet var bygget opp rundt den proprietære databussen: Geco-bussen (mitt design), hvor en mengde moduler hang på for å styre, konfigurere, kvalitetsikre, desimere og lagre dataene (på et NORD system, dessverre).  I tilleg var det en HP-100 maskin som styrte og synkronisrte alle enheten i og rundt Gecobussen.  De uavhengige dataprosesseringsenhetene som hang på bussen var designet rundt VMEbussen og besto både av hyllevare og eget design.  IK leverte flere av disse boksene med VME-kort.  Roland Eisenträger var IKs prosjektleder.  Jeg husker ikke veldig detaljert hva de forskjellige boksene het eller hva de gjorde, men en het CODEC og IK jobbet mye med den.

 

Et av systemene styrte de seismiske kanonen.  Dette var små ”trykkluftkanoner” som også var distribuert langs en kabel i sjøen.  Systemet ble selvfølgelig kalt GUNDA og vi laget store deler av eletronikken og kontrollsystemet til dette.  Med GUNDA var det mulig å styre avfyringstidspunktet individuelt for hver kanon.  På den måte ble det mulig å lage aktive bølgefronter i ulike retninger for på den måten å gi enda bedre seismiske resultater.  En av utfordringene var å konpensere for variasjone i responstiden fra fyringssignal til ”skudd” i den enkelte kanon.

 

Prosjektene for Geco var utfordrende og spennende, og det innebar for eksempel reising til Aberdeen og arbeid ombord i deres fartøyer.

 

 

 

 

Sivile prosjekter

NycoCard:::Reader

 

 

For det norske legemiddelselskapet Nycomed utviklet IK to generasjoner av et instrument for in vitro måling av blodprøver.  Instrumentet ble kalt NycoCard Reader.

 

Den første versjonen ble utviklet midt på 1990-tallet og var basert på en standard instrumentkasse i plast.  Funksjonen besto i å avlese fargereaksjoner i blodprøver.  Sammen med instrumentet leverte Nycomed kjemikalier og et NycoCard med seks reagenshull.  En nøyaktig blanding av blod og kjemi ble dyppet i disse reagenshullene og fargereaksjonene var et uttrykk for konsentrasjonen av det stoffet man ønsket å måle i blodprøven.  Talleverdien var tidligere blitt fastsatt ved å sammenligne fargeutslaget med en medfølgende fargeskala, men dette kunne nå instrumentet gjøre.

 

Måleteknikken baserte seg på spesielt kunnskapsområde hvor Thorstein Seim var meget dyktig.  Han kunne mye om farger, refleksjon og absorbsjon.  Han fant ut at det var mulig å belyse blodprøvene med et smalspektret lys fra lysdioder og så måle refleksjon (og dermed absorbsjon) ved hjelp av en bredspektret fotodiode. 

 

 

Det optiske systemet ble bygget inn i en spesiell målepenn som så ble koblet til en instrumentboks som forsynte pennen med strøm og beregnet tallverdiene.

 

I første versjon av utstyret brukte vi en standard instrumentboks i plast.  Vi hadde system- og var leverandøransvar overfor Nycomed.  Produksjonen satte vi bort til Norteam på Skedsmokorset som var en generell leverandør av elektronikkproduksjon.  Norteam ble noen år senere kjøpt opp av NOTE.

 

Den første versjonene var såpass vellykket at Nycomed bestemte seg for å lage en ny, bedre og mer markedsvennlig modell.  Det ble satt i gang et utviklingsprosjekt med mange involverte.  Torstein Seim var fortsatt ”Guru” på farger og måleteknikk.  I tillegg ble det engasjert mekaniske designere og de laget støpeformer for støp av både store og små plastbiter som instrumentet var sammensatt av.

 

IKhist44.jpg

Første versjon av NycoCard:::Reader

 

 

Det var mange utfordringer i å få elektronikken og plasten til å passe sammen.  Først og fremst var det pennen som var et problem både på grunn av plassen, men også fordi montering av lysdiodene var krevende for å få like optiske forhold fra penn til penn.

 

Blodprøven fra pasienten ble først blandet med et kjemisk stoff tilpasset den aktuelle testen.  En dose av denne blandingen ble så plassert i en fordypning i en brikke tilpasset den samme testen.  Pennen ble så ført med spissen ned mot brikken.  Spissen på pennen var formet slik at den ikke berørte selve reagensen.  Pennen var forsynt med en kappe som ble skjøvet ned og omsluttet brikken og pennen slik at fremmed lys ikke kom inn.  En egen diode i pennen detekterte at det var tilstrekkelig mørkt slik at selve målingen kunne starte.

 

Måleenheten består av blå, røde og grønne lysdioder, 2 av hver.  Disse er plasert i en sirkel omkring sentrum og rettet inn på skrå slik at de lyser opp selve reagensområdet i midten.  Refleksjonen fra målestedet ble så målt med en bredspektret fotodiode som var plassert i sentrum mellom de kulørte diodene.

 

Den aller største utfordringen var imidlertid utvelging av lysdiode med riktig fargespekter.  Det viste seg nemlig at de kjemiske reaksjonene som skulle måles krevde helt spesielle farger for å gi riktige svar.  Og det viste seg at de fargede lysdiodene hadde ulike fargespektra selv innenfor samme typebetegnelse.  Det ble derfor etablert instrumenter og rutiner for sortering av lysdioder før disse slapp igjennom til produksjon.

 

Etterhvert ble produksjonskjeden etablert hos Norteam på Skedsmokorset, og det så ut til å flyte ganske bra.  Hele enheten ble pakket i en tilpasset embalasje med tilhørende komponenter og utstyr.

 

 

Produksjonen hos Norteam var så vidt i gang ved årsskiftet 1997/1998 da vi nettopp hadde forlatt Kongsberg Gruppen.  Det kom et ønske fra Kongsberg om at dette var et produkt de hadde rett til å produsere, siden utviklingen hadde foregått mens IK hadde vært en del av Kongsberg Gruppen.

 

Ved etableringen av Vånar IK Engineering hadde vi forsøkt å sikre at Torstein Seim begynte hos oss, men han bestemte seg for å begynne hos Nycomed i steden.  Vi visste jo at Torsteins deltagelse var av stor betydning for å videreføre produktet og produksjonen.

 

 

Den nye NycoCard Reader med penn

 

Det ble derfor noen meget spennende forhandlinger med Nycomed hvor de skulle velge hvor produksjonene skulle foregå (Kongsberg eller Skedsmokorset) og hva prisen skulle være.

 

Gleden var meget stor da Nycomed bestemte seg for å gå videre med oss.  Denne avgjørelsen ga oss en samlet omsetning på nesten 38 millioner over en periode på 5 år fra 1998 til 2002.

 

Instrumentet gjorde det bra i markedet  Det erstattet en del prøver som tidligere måtte sendes til laboratorier eller hvor det krevdes dyre maskiner for å utføre testene.

 

NycoCard reader test kit for ulike måleanvendelser

 

I kombinasjon med et kit med kjemiske reagenser kan instrumentet måle følgende:

-          CRP (for å skille mellom bakteriell eller virusinfeksjon¨

-          HbA1C (det “langsomme” blodsukkeret) som er viktig for diabetes behandling.

-          D-dimer som har med blodkoagulasjon å gjøre.

-          U-albumin som har med nyrefunksjon å gjøre (nyresvikt)

 

Etter en del tid kom det tøffe tilbakemeldinger om målenøyaktighet.  Torstein Seim hos Nycomed klagde på renheten i produksjonen hos Norteam.  Selve målingen i pennen var basert på meget lave strømmer og det viste seg at pennen var følsom for lekkasjestrømmer.  Seim renset kretskortene i pennen med sprit og fikk straks bedre resultater.  Dermed oppsto anklagene om syrerester på kortene.  Restene reagerte med luftfuktigheten og begynte å lede strøm etter en del tid.

 

Tidligere var det vanlig å rense elektronikkort med freon.  Dette var blitt forbudt, og rensing av kjemikalierester etter produksjon av elektronikk var blitt et generelt problem.

 

Det ble harde diskusjoner om vaskerutiner.  Uheldigvis hadde Seim vasket i sprit og fått gode resultater.  Det vi ikke forsto før meget senere er at sprit ikke er et vaskemiddel, men et tørremiddel.  Når man vasker elektronikk med sprit oppnår vi nedbrytning av overflatehinnen på alle vannrester.  Dermed fordamper alt dette vannet og elektronikken blir helt tørr.  Det vil si at syrerestene på kortene blir til tørre salter som ikke leder strøm.  Disse saltene vil over tid trekke til seg vann og igjen bli til syrer som leder strøm.

 

Der fikk vi svi fordi vi ikke prioriterte kjemien på skolen.

 

Det var ikke smertefritt, men vi holdt produksjonen i gang hos Norteam.  Steinar Samuelsson hos IK passet på som en smed med at alle rutiner ble fulgt.  Vi styrte produksjonen av mer en 10 000 intstrumenter.  Totalt innbrakte prosjektet nesten 40 mill kr over en 5 års periode.

 

Nycomed ønsket å utvikle et alternativt produksjonsmiljø.  Vi tapte den kampen og i 2002 valgte Nycomed å legge produksjonen til et svensk firma.

 

Ettersom Thorstein Seim hadde gått over til Nycomed, og kanskje også som en følge av alle stridigheten i forbindelse med produksjonen hos Norteam, kom vi aldri inn i bildet ved utvikling av deres nye instrument Afinion.

 

NycoCard reader har fulgt utviklingen av legemiddelindustrien i Norge.  Nycomed var jo i sin tid et en betydelig aktør her.  Sammenslåingen med Ammersham førte til en konsentrasjon av virksomheten.  NycoCard diagnostics ble solgt til Axis Shield, som etterhvert ble slått sammen med Medinor, og nå er overtatt av Alere inc.

 

 

 

 

 

Sivile prosjekter

HEIMDALL for NRK

 

 

I 2004 klarte vi å få tilslag på en kontrakt for NRK og deres Trafikkredaksjon i Trondheim.  De hadde ikke noen klar oppfatning av hva de skulle ha, men de hadde tillit til at vi skulle klare å lage noe sammen med dem.  Vi fikk lov å fortelle dem om MELVIN systemet som vi hadde laget for Forsvaret, og dette var nok en viktig faktor når det gjaldt å overbevise dem om hva vi kunne gjøre.

 

Oppgaven besto i å lage et system som kunne brukes av trafikkredaksjonen både for avvikling av spesielle ”Kveldskjør” og lignende programmer samt være et generelt verktøy for å generere trafikkmeldinger som ble sendt ut ved å avbryte pågående sendinger.

 

Systemet ble bygget opp omkring en kartløsning hvor det ble laget dialogbokser for å registrere og administrere hendelser i trafikken. Disse ble laget slik at det skulle være enkelt å lage meldinger på basis av faktainnholdet i meldingsinformasjonen.  Det ble også laget funksjoner for å integrere flere meldinger til samme hendelse, påminnelser til programmedarbeiderne osv.

 

nrk_prodark_bilde7nrk_prodark_bilde5nrk_prodark_bilde3

Skjermbilder i HEIMDALL

 

I kartet ble det innarbeidet en hel del informasjon fra veimyndighetenes veidatabase og spesielle veikoordinater som ble brukt til å angi nøyaktig stedsangivelser for hendelsene.

 

Det var Bjørn Olav Steihaug som ble hovedarkitekt og hovedarbeider i prosjektet. 

 

Systemet ble meget godt mottatt i NRK og vi arbeidet i mange år med videreutvikling av systemet.  Vi klarte ikke å få betalt for alt arbeid i starten, men vi fikk senere mange oppdrag med utvidelser.  Et av de nyeste oppdragene var å endre fra et fast innebygget kart til en nettbasert kartløsning.  Dette ble mye billigere for NRK, men var samtidig en større utfordring når det gjelder hastighet for brukeren.

 

HEIMDALL er oppkalt etter den norrøne guden Heimdall og skal skrives med dobbelt L.  Det er Heimdall som har Gjallarhorn, hornet som kan høres over hele verden.

 

Vi ble godt kjent med medarbeiderne i NRK trafikk spesielt Petter Ingholm Gustavsen, og vi hadde mange diskusjoner med dem om andre tjenester og andre typer data om trafikken som kunne være interessante.  En periode var det på tale å lage en YR-lignende løsning for trafikken, og vi hadde store forventninger til å delta i den, men den druknet i spareprogrammene i NRK.

 

Løsningen er i daglig bruk i NRK, og alle som følger oppfordringen om å ringe 800 5 ganger 9 kommer til en Heimdall operatør.

 

 

 

 

 

Sivile prosjekter

OceanSaver

 

 

Gjennom Åge Bjørn Andersen som vi hadde truffet i innovasjonsmiljøet i Kunnskapsbyen på Kjeller kom vi i 2008 kontakt med et firma med det spennende navnet Ocean Saver.  Deres ide var å bygge anlegg for ballastvannsrensing på store handelsskip.

 

Problemstillingen er at ballastvann fra en havn bringes med og slippes ut i en annen havn.  Dermed kan man bringe med seg forurensning og mikroorganismer fra et sted til et annet på kloden, og det kan oppstå uønsket spredning av ulike organismer.  Internasjonale skipsfartmyndigheter har rettet oppmerksomheten mot problemet og det er i ferd med å bli strengere regulering av denne virksomheten.

 

Konseptet som Ocean Saver presenterte var en kombinasjon av mekanisk rensing og en såkalt dialysebehandling.  Det dreide seg om betydelige vannmengder, og vår oppgave var å lage et kontrollsystem for dette.  Vi måtte styre pumper og ventiler for å lede vannet til riktige tanker, tilbakespyle filtere og måle kjemiske parametere underveis i prosessen.

 

10_11_bilde

De mekaniske delene i OceanSaver konseptet

 

 

Skipsautomatisering av ofte basert på PLC (Programmalble Logic Controller) systemer, mens vi satset på en PC basert system med tilkoblingsmoduler etter samme utbyggingsprinsipp som PLC’er.  Ragnar Halgunset var vår viktigste medarbeider i prosjketet.  Han gjorde lykke hos kunden da han etter bare få dager i prosjektet kom opp med en fungerende illustrasjon på en PC-skjerm som viste hvordan hele systemet skulle virke.

 

Vi bygget opp en prototype og et komplett simulatorsystem som ble brukt av kunden til å sertifisere produktet og videreutvikle det.

 

Ocean Saver gjorde det bra på børsen og fikk også mange ordre.  Det pågikk imidlertid indre dragkamper i bedriften og ”våre venner” kom på sidelinjen.  De skiftet teknologi tilbake til PLC og gjorde videreutviklingen innenfor egne vegger.  Dermed var IK ute av prosjektet, men vi har sett at Ocean Saver gjør det bra fortsatt.

 

 

 

 

Sivile prosjekter

Ocean Riser

 

 

I 2009 kom vi i kontakt med et firma som kalte seg Ocean Riser.  De var ute etter hjelp til å styre en prosesses som var en del av off-shore brønnboring.  Når det bores under vann er håndteringen av boreslam en viktig og kostbar del av prosessen.  Boreslam består av vann olje og andre tilsettingsstoffer og dette pumpes ned i borehullet gjennom borestrengen.  Slammet skal både smøre boreprosessen samt frakte borekakset (utboret materiale) vekk fra hullet.  Tradisjonelt har slammet blit ført opp til boreplattformen gjennom risere.  Her renses slammet og brukes på nytt.

 

Produktet som Ocean Riser ville lage besto av en trakt på havbunnen som skulle samle opp boreslammet fra hullet.  Siden boreslammet er mye tyngre en vann, ville det holde seg på plass.  For å regulere høyden på boreslammet i trakten skulle vi styre en pumpe som etter behov pumpet boreslam gjennom en egen slange opp til boreskipet på overflaten hvor så slammet kunne renses og gjenbrukes.  En slik løsning ville være billigere, sikrere og raskere å bruke i følge Ocean Risers tanker og planer.

 

Oppgaven var både morsom og spennende.  Vi laget en simulator på en PC-skjerm som illustrerte prosessen med pumper og trykk- og nivå sensorer.  Denne styrte så kontrollelektronikken som skulle styre den virkelige prosessen.  I tillegg laget Ragnar Halgunset en demonstrator med litt utstyr fra Clas Ohlson hvor elektronikken styrte vannkanner, pumper og nivåfølere slik at vi kunne se at det hele virket på lab’ben.  Demonstratoren virket til kundens fulle tilfredshet, og vi fikk alminnelig anerkjenelse for vår kreativitet.

 

Dessverre klarte ikke Ocean Riser å få noe fart i salget og de ble senere kjøpt opp av andre aktører på samme arena.

 

 

 

 

 

Sivile prosjekter

QVision

 

 

Tidlig på 1990-tallet utviklet Sintef sammen med instrustripartnere et søppelsorteringskonsept som ple kalt TITECH.  Dette var basert på en såkalt ”nær infrarød sensor” som viste seg å være meget velegnet for spektrometrisk inspeksjon av materialer for sortering og/eller kvalitetskontroll.  TITECH ble etter hvert kjøpt opp og videreutviklet av Tomra.

 

En spin-off av TITECH ble Q-Vision som ble utviklet for sortering av blandt annet fiskefileter.  Sintef ønsket seg en industriell partner for å ta seg av vedlikehold og videreutvikling av produktet.  Hovedanvendelsen var sortering av laksefileter og torskefilleter, hvor vi så på fettinnhold, saltinnhold, vanninhold og farge.  Det ble også sortert torskefileter på anleggene.

 

Qvision

Q Vision i bruk for sortering av laksefileter

 

Anleggene var plassert ute på produksjonsanleggene og vi kunne fjernkontrollere og følge med på aktiviteten hos kunden fra våre egne systemer på labben.

 

Vi var også med på å eksperimentere med måling av kjøttinnhold i krabber før slakting.  Det ville hindre at man slaktet og kokte krabber som ikke burde selges.

 

Vi arbeidet i prosjektet i 3-4 år, men etterhvert tok også Tomra over denne virksomheten.

 

 

 

 

 

Sivile prosjekter

Termonor

 

 

Ved langvarige operasjoner i sykehus vil det kunne være et problem å opprettholde temperaturen hos pasienten.  Når pasienten dopes ned og pasifiseres på andre måter vil kroppstemperaturen gjerne synke.  I andre tilfelle ken det være ønskelig å kjøle ned en pasient for å bremse ned utviklingen av et sykdomforløp.

 

Kjell Øygarden har arbeidet innen medisinsk forkning i en årrekke.  Han arbeidet med å finne firmaer som kunne realisere ideer fra medisinsk forskning.  Øygarden er nå sekretariatsleder for Regionale Forskningsfond-Hovedstaden.  I 2004 kom han til oss med en ide om var blitt prøvet ut i en doktorgradsoppgave og nå hadde behov for industrialisering.  System ble kalt Termonor.

 

Konseptet var at pasienten skulle plassere den en armen inn i et glassrør fyllt med vann.  Dette vannet sirkulerte via et system med varmelelementer og kjøleelementer.  Det hele ble styrt av en PC slik at det var mulig å regulere pasientens temperatur etter behov.  Prosjektet var ganske interessant, selv om det ble en del søl når pumpesystemet gikk løpsk slik at trykket i vannbeholderen ble for høyt og 20 liter vann fosset ut på gulvet.  Vi lærte mye om peltierelementer (kjøling og varming) og peristaltiske pumper (slangepumper).

 

Term1

http://2nznub4x5d61ra4q12fyu67t.wpengine.netdna-cdn.com/img/98712ther1.jpg

Kontrollenheten for Termonor

Den stakkars paisenten med en arm i rør

 

Dessverre gjorde vi en skikkelig feil i design av reguleringssystemet.  Vi klarte ikke kombinere kjøling og varming på en fornuftig måte slik at vi kunne regulere temperaturen effektivt.  Da vi endelig skjønte hvordan vi skulle gjøre dette, hadde kunden funnet en ny partner å gå videre med.

 

Vi har i ettertid ikke funnet noe som tyder på systemet senere er blitt en industriell suksess.

 

 

 

 

 

Sivile prosjekter

Volusense

 

 

Under arbeidet med Termonor kom Kjell Øygarden med en annen produktide som også var resultat av et forskningsarbeide.  Systemet ble kalt Volusense og gikk ut på å overvåke pustevolumet hos pasienter, spesielt barn.  Konseptet var at pasienten fikk på seg en flesibel vest som innehold kobbertråder slik at den fungerte som en spole.  Ved å tilføre et magnetfelt var det så mulig å måle spolens endringer i volum dynamisk når pasienten pustet.

 

I en gratis forstudie laget vi en demonstrator av system på en PC.  Her kunne vi velge ut dataområder og visualisere data i form av løpende pustekurver og pusteforløpet illustrert som todimensjonale fasdiagrammer som ga veldig fine bilder for deteksjon av obstruksjoner i åndedrettssytemet spesielt hos små barn.

 

Volu1

Volu2

Kurve for pusteforløp hos en pasient

Todimesjonale fasediagrammer

 

Denne demonstratoren brukte Øygarden i sitt omreisende arbeid for å vise potensielle investorer hva konseptet gikk ut på.

 

Etter lang tid fikk han endelig tilslag og i slutten av 2007 startet vi et utviklingsoppdrag med å industrialisere systemet.  Arbeidet pågikk i to år og inneholdt store utfordringer både innen elektronikk og programmering.

 

En viktig del av markedet ville være det amerikanske markedet.  Her var det nødvendig med en FDA (Food & Drug Administration) godkjenning i USA.  Vi hadde ikke kompetanse på å dokumenter for slik godkjenning og opdragsgiverene valgte å gå videre med en internasjonal samarbeidspartner.

 

Dermed slutten vår deltagelse i prosjektet, men det ser ut som produktet lever videre og er i stadig bruk i medisinsk forskning.

 

 

 

 

 

Sivile prosjekter

AutoMaskin

 

 

På en av våre markedsutflukter i nabolaget til IK på Skjetten kom vi i 2005 over firmaet Auto-Maskin som lå beskjedent til ved badeanlegget på Nebbursvollen på Lillestrøm.  Det viste seg at de laget enheter for styring og kontroll av store dieselmotorer til bruk hovedsaklig i skipsfarten, og de solgte over hele verden.

 

Over en periode på 3-4 år utviklet vi flere enheter til dem.  Dette var kompakte enheter implementert på et kretskort med avansert mikroprosessorstyrt funksjonalitet og interfacing til industrielle bus-systemer.  Med støtte i et Skattefunn prosjekt, SIMPLE (SIMulation of PLatform and Environment) laget vi en standard utviklingsplattform som gjorde det mulig å sette opp spesifikasjoner og teste disse ut med simulerte data før vi startet selve utviklingen.  Det ble stilt høye krav til både kvalitet og stabil overlevelse unde røffe forhold, og vi klarte å innfri disee kravene.  Det var hovedsaklig Ragnar Halgunset og Tom Wahlberg som arbeidet for Auto-Maskin.

 

dcu110_frontpanel

Diesel Control Unit utviklet for AutoMaskin

 

 

I 2008 etablerte Auto-Maskin en egen utviklingsavdeling i Sverige, og selv om de presset oss hardt på pris, var vi ikke lengere en konkurransedyktig leverandør av utviklingstjenester til dem.

 

 

 

 

 

Sivile prosjekter

OCAS

 

 

I 2001 startet to piloter firmaet OCAS (Obstacle Collision Avoidance System) som skulle levere radarsystemer for montering på høye kraftmaster som skulle utløse varsling av fly og helikoptere hvis de kom for nære installasjonen.  De utviklet og installerte systemer over store deler av landet.

 

Ca 2006 fikk vi en forespørsel om vi kunne lage et databasesystem for styring av drift og vedlikehold i OCAS-systemet.  Vi fant at systemet i seg selv var meget interessant.  Vedlikholdskonseptet var også interessant i den forstand at alle elektronikkmoduler inneholdt elektronikk for driftsovervåkning og rapportering.  Status ble rapportert via et driftsnett og vi lagde et system som sjekket at alt var på stell og eventuelt hvilke moduler som hadde behov for en eller annen vedlikeholdsaksjon.

 

Vi var med i prosjektet i to tre år og fikk noen tilleggsoppdrag.  Vi opplevde at det var stor utskifting i organisasjonen og vi fikk også med oss en del diskusjon i finanspressen om firmaet og hvem som tjente hvor mye og hvor stor del av investeringen som egentlig gikk til teknisk utvikling og produksjon.  I 2011 ble OCAS kjøpt opp av Vestas.  I 2013 gjorde vi en liten forstudie for Vestas og det var planer om en større jobb, men i i september ble det blesluttet å legge ned OCAS systemet fordi de som skulle drifte systemet ikke ble enige med myndighetene om kostnadene.  I 2015 begynte så arbeidet med å reetablere driften av det fortsatt sovende OCAS systemet igjen.

 

Kanskje får vi en ny henvendelse?

 

 

 

 

 

Sivile prosjekter

Auto-Maskin

 

På en av våre markedsutflukter i nabolaget til IK på Skjetten kom vi i 2005 over firmaet Auto-Maskin som lå beskjedent til ved badeanlegget på Nebbursvollen på Lillestrøm.  Det viste seg at de laget enheter for styring og kontroll av store dieselmotorer til bruk hovedsaklig i skipsfarten, og de solgte over hele verden.

 

Over en periode på 3-4 år utviklet vi flere enheter til dem.  Dette var kompakte enheter implementert på et kretskort med avansert mikroprosessorstyrt funksjonalitet og interfacing til industrielle bus-systemer.  Med støtte i et Skattefunn prosjekt, SIMPLE (SIMulation of PLatform and Environment) laget vi en standard utviklingsplattform som gjorde det mulig å sette opp spesifikasjoner og teste disse ut med simulerte data før vi startet selve utviklingen.  Det ble stilt høye krav til både kvalitet og stabil overlevelse unde røffe forhold, og vi klarte å innfri disee kravene.  Det var hovedsaklig Ragnar Halgunset og Tom Wahlberg som arbeidet for Auto-Maskin.

 

dcu110_frontpanel

Diesel Control Unit utviklet for AutoMaskin

 

I 2008 etablerte Auto-Maskin en egen utviklingsavdeling i Sverige, og selv om de presset oss hardt på pris, var vi ikke lengere en konkurransedyktig leverandør av utviklingstjenester til dem.

 

 

 

 

 

 

Sivile prosjekter

SIMRAD Sonar billedskjerm

 

Simrad AS ble stiftet av Villy Simonsen i 1947 og var en anerkjent leverandør av sonarer og ekkolodd basert på utviklingene Simonsen hadde deltatt i England under krigen.  Signalprosesseringen var selvfølgelig analog.

 

På begynnelsen av 70 tallet fant daværende direktør Gerhardsen ut at tiden var moden for digital prosessering av de hydroakustiske data fordi:

-          Mann maskin grensesnittet ville kunne gjøres mer lettforståelig

-          Prosessering av de hydroakustiske data ville muliggjøre beregning både av fiskestimens tyngdepunkt og hastighetsvektor, noe som ville muliggjøre mer optimal utlegging av en not.

 

Takket være anbefalinger fra forskningssjef Karl Holbergs på FFI fikk IK jobben med å utvikle programsystemet, og Svein Skår fikk hovedansvaret for utviklingen.  Oppgaven krevde stor regnekapasitet, og en mikrodatamaskin med flere CPUer ble valgt.  Utviklingen tok henimot to år og produktet ble en eventyrlig kommersiell suksess for Simrad.

 

Storparten av de store vesteuropeiske fiskefartøyene kjøpte utstyret, og når dette markedet var mettet ble det tillatt å selge datamaskinene til Øst Europa, noe som fordoblet produktets levetid.  I mellomtiden utviklet Simrad på egenhånd neste generasjon av produktet.